Familiefilm om barn som vil ta livet av sin stemor er ikke dagligdags. «Victoria må dø» har knapt sin like.
Når barna i filmen bestemmer seg for å hyre en leiemorder for å kvitte seg med henne, henger mye av spenningen på ett spørsmål: Vil dette fungere som underholdning for hele familien?
Svaret er at det gjør det for så vidt. Men det krever at regissøren Gunnbjörg Gunnarsdottir anvender sjablonger som er så tjukke at selv de mindre barna skjønner at dette er bare tull.
Det er ikke så enkelt som man skulle tro. Det krever en viss fingerspissfølelse og ikke minst en glede ved å leke seg med disse sjablongene.
«Den onde stemoren»
Å påstå at skuespillerne har glimt i øyet er et understatement. Helt fra starten befinner vi oss i karikaturen, i en bergensk overklasse som er dynket i pastell og fordommer.
Vi følger overklassebarna Henrik (Sverre Thornam) og Hedvig (Mille Dalhaug) som opplever sitt livs mareritt. Det oppstår etter at moren forsvinner, og faren (Morten Svartveit) introduserer en ny kvinne i livet deres, spilt av Ine Marie Wilmann.
Hvor ond denne nye stemoren er, kan ses i måten hun insisterer på å bli kalt bonusmamma. Hun går bare kledd i hvitt, har alskens allergier og konfiskerer alt godteri hun kommer over. Det går så langt at barna vurderer ekstreme tiltak.
Mille Sophie Rist Dalhaug og Sverre Thornam lurer på om Leo Ajkić duger som leiemorder. Foto: Ymer Media
Hvordan kvitte seg med henne? De allierer seg med bestemoren (Agnete Haaland), en av byens fornemme fruer, som heller ikke er begeistret for sønnens nye flamme fra Østlandet. Finnes det en leiemorder i Bergen som kan ta oppdraget?
Interiørhelvete
Nei, men byen huser Leo Ajkić – og han har kanskje forbindelser til balkansk mafia? Henrik og Hedvig legger ikke bånd på sine fordommer og tar kontakt med Ajkić – som her kalles Carl.
Sverre Thornam og Mille Sophie Rist Dalhaug. Foto: Ymer Media
Han har riktignok økonomiske problemer og trenger pengene. Men noen leiemorder er han ikke. Jeg skal ikke røpe så mye mer, men bare fastslå at dramatikken skrur seg til, uten at vi akkurat får hjertet i halsen. Det hele ender i et kleint bryllup, som kulminerer med en racerbåtjakt i byfjorden.
Det er selvsagt en slags moral her. De onde bergenserne får sin straff i form av et interiørhelvete i Oslo, mens de gode sitter igjen med alt jordisk gods i vestlandshovedstaden.
Mordlyst i Bergen
Det interessante og morsomme med denne filmen er det uvanlige premisset. Skuespillerne finner åpenbart glede ved å leke seg med klisjeene og spisse humoren. Her er noe å humre gjenkjennende til for hele familien – kanskje bortsett fra det å ønske livet av sin bonusmamma.
Den eneste som ikke spiller med i karikaturen, er Ajkić. Han er, som alltid, seg selv foran kamera. Derfor fremstår han som det eneste humane og sympatiske innslaget vi kan holde fast ved.
I resten av ensemblet er det mye urent trav som Gunnarsdottir ikke makter helt å holde kontroll på. Da sklir det ut i en salig røre av skuespillerstiler og replikker som sitter dårlig. I sine verste øyeblikk reduseres filmen til sjarmløs buskis.
Men Gunnarsdottir og medforfatter Rolf-Magne Andersen glimter til. Det skjer noe med tonen i filmen da det avsløres at faren vil selge hytten for å finansiere et nytt liv i Oslo. Ja, han vil bli østlending. Det er da mordlysten i Bergen vekkes for alvor.
