Røverne stjeler showet

Da jeg nylig gikk gjennom Kampen i Oslo, fikk jeg litt av et syn. Hele Egners Plass var fullstappet med små barn. De satt i snøen og så denne filmen på stort lerret, kommenterte, jublet og lo. Jeg burde ha satt meg ned sammen med dem, istedenfor å se filmen i et gravalvorlig mørke sammen med andre anmeldere.

Jeg tilhører generasjonen som vokste opp med Egners stemme som en slags allmektig og mild Gud. Vi kan alle fortellingene utenat og er fortrolig med stemmen som aldri hevet seg, men like fullt trollbandt.

Regissør Rasmus Sivertsen er klar over det når han lar Egners stemme introdusere det første minuttet av filmen. Mer enn noen annen norsk filmskaper har han vært en fortolker av min barndoms klassikere for nye generasjoner – fra «Dyrene i Hakkebakkeskogen» til «Knutsen og Ludvigsen». På den måten blir også denne filmen interessant for dem som fortsatt minnes det barnet de var da de så den første gangen.

Her er både Egners strek og tone intakt. Kardemommeby er plassert ute i et ørkenaktig landskap. Enkelte grønne stepper er i bakgrunnen. Byen lever sitt eget liv, uavhengig av verden slik vi kjenner den. Slik må det være om Egners tidløse snillisme skal få utfolde seg uten motforestillinger.

Likevel har Sivertsen og hans team tilført et visst moderne tankegods. Røvernes utenforskap får større plass. Kasper, Jesper og Jonatan er her mer levende til stede enn de noen gang har vært. Det skyldes i stor grad den spesielle teknikken av dukkeanimasjon og digital animasjon. Hybridvarianten er også kjent som «Pixar-metoden».

Ved å la skuespillerne få være med å forme rollene før animasjonen er utviklet, har filmskaperne oppnådd en smidighet i uttrykket tradisjonell dukkeanimasjon (som har vært produsenten Qvistens varemerke) ikke kan ta høyde for. Det gjør at Thorbjørn Harr (Kasper), Aksel Hennie (Jesper) og Jeppe Beck Laursen (Jonatan), kan boltre seg som stemmeskuespillere. En helt annen dynamikk oppstår mellom røverne enn vi husker fra originalen. Likevel går det ikke på bekostning av Egners naivistiske strek.

Puristene vil kanskje rynke på nesen av at Kardemommeloven har måttet vike noen tommer for en mer samtidig og politisk korrekt sensibilitet. Jeg er likevel ganske sikker på at Egner selv ville bifalt denne versjonen. Dette i motsetning til den norsk-svenske live action-versjonen fra 1988 som han var kritisk til.

Det er ikke snakk om noen omfortolkning, egentlig, men en ekspandering. Vi identifiserer oss sterkere med Kasper denne gangen fordi vi får være med ham inn i det brennende tårnet under redningsaksjonen. Filmen tilfører fordypende dramatikk der Egner valgte å skjerme barna. Ved å dramatisere bryter filmen med noe essensielt ved Egners fortellemåte.

Det har alltid vært den tålmodige kronologien, den perfekte arkitektoniske oppbygningen av dramaturgien, som for noen av oss i min generasjon har vært det vakre ved Egners univers. Her brytes kronologien opp med parallellhandlinger og nærbilder, alt i henhold til vår tids barns forventninger. Det er likevel ikke et brudd som er vesentlig nok til å rokke ved Egners humanistiske snillisme. Kardemommeloven består.