Det blir raskt klart at «The Buccaneers» har kontroll på virkemidlene. Mens fem overklassepiker fra New York drar til London for å bli introdusert for sosieteten, smyger hipsteranthemet «North American Scum» seg inn på lydsporet.
Men vi er i 1870 og langt unna den trendy og ironiske tilstanden LCD Soundsystem gjorde karriere av. «Oh-oh, oh-oh, We are north american scum/oh-oh, we are from North America» hvisker Emily Kokal sexy fra høyttaleren. Unge engelske lorder ser begjærlig på de frivole New York-pikene. Guttenes overklassemødre kunne knapt vært mer enig med lydsporet.
Leken oppdatering av Wharton
«The Buccaneers» er en leken oppdatering av Edith Whartons roman fra 1938. Det vil si, den ble publisert selv om den var uferdig da hun døde i 1937. Senere er den skrevet om til både begeistring og frustrasjon for fans av Wharton.
Hovedpersonen blant de fem jentene er Nan. Hun får tidlig en dramatisk beskjed. Hennes gifteklare søster plumper ut med at Nan egentlig er barn av farens elskerinne. Nan føler seg sveket. Hun er løyet til hele livet. Denne nye skepsisen tar hun med seg inn i flørten med hertugen Theo og hans bestekompis Guy. Nan må ransake sin svekne sjel for å gjenfinne tillit til omgivelsene.
Kan hun stole på det hun trodde var bestevenninner og søstre? Hva skjer om hun vil frigjøre seg fra foreldrenes løgn? Kan hun fortelle verden at årene ikke flommer over av rikmannsblod?
Kristine Frøseth spiller Nan i «The Buccaneers». Hennes nydelige spill understreker alt serien forsøker å fortelle om oppvekst og identitet. Foto: Apple TV+
Later som den er fargeblind
Som en ung, melankolsk utgave av «Bridgerton» er «The Buccaneers» komfortabel i sin stramme 2023-hud. Hudfargene er et fargekart. Musikken er ny, myk indiepop.
I motsetning til «Peaky Blinders» som brukte moderne rock kun som lydspor, lar «The Buccaneers» nye toner bli en del av dansescener. Serien later som den er fargeblind, før den brått bruker melaninrike skuespilleres hudfarge som en del av dramaet.
Om du tror vår tids antiwoke-armeers harme mot mangfold i historisk drama dirrer, kan du tenke deg hvor sinte aristokratene i 1870-tallets England blir!
Alisha Bø spiller i «The Buccaneers». Den norske skuespilleren, født i Trondheim, flyttet til Los Angeles da hun var syv år. Her med John Arnold, som spiller faren hennes. Foto: Apple TV+
Snakker til et nytt publikum
Det tar litt tid før «The Buccaneers» kommer i gang. Serien er for lettbent og fnisete i sine første episoder.
Når serien kommer dypt nok i jentenes følelsesliv, utvikler den noe vakkert. Den blir en eksistensialistisk fortelling om viktige ting i en oppvekst. Røtter. Vennskap. Tillit. Identitet.
I motsetning til forrige ukes «Ondskapen» som levde et kjedelig liv i en boble fra 1950-tallet, behandles det hele på en var, men underholdende måte. «The Buccaneers» er både medrivende og relevant.
Serien vil snakke til et nytt publikum og lykkes. Det er aldri kjedelig å se på den, selv om serien ofte oppfører seg som en legeroman i tenåringskrise.
Norske Kristine Frøseth skinner
I sentrum er Kristine Frøseth. Hun ble modelloppdaget på Ski Storsenter, men har klatret i Hollywood. Her spiller hun Nan med en sårhet som manifesterer alt serien prøver på.
Scenene med moren, spilt av Christina Hendricks fra «Mad Men», bør sikre Frøseth store dramaoppdrag raskt. Artig nok spiller hun med norske Alisha Ilhaan Bø, som gestalter venninnen Conchita.
De er begge i slutten av 20-årene, men spiller tenåringene Nan og Conchita med en ungdommelig nerve som gjør «The Buccaneers» til en følelsesladet fornøyelse.
