«Frankenstein» minner om at monsteret er oss

Frankensteins skapning er et av Hollywoods mest ikoniske monstre.

Figuren, hentet fra Mary Shelleys fantasi, var slettes ikke et monster i boken «Frankenstein: The Modern Prometheus» fra 1818. Er det regissør Guillermo del Toro som lager filmversjonen som gir det misforståtte skaperverket en oppreisning?

Ikke helt, men han gjør et hederlig forsøk. Det er synd at filmen bruker altfor lang tid på en ganske uinteressant forhistorie.

Et av Shelleys poeng i den gotiske skrekkromanen, er at Victor Frankenstein vokste opp i en kjærlig familie. Hun ville vise at bakgrunnen ikke betyr noe når ambisjon og stolthet overstyrer moral og ansvar.

Romanen handler om menneskets arroganse, hybris og trang til å leke gud.

Del Toro snur dette på hodet og dikter i stedet opp en oppvekst uten kjærlighet og varme. Han forsøker å rasjonelt forklare oppfinnerens nådeløse ambisjoner – og dermed mister filmen mye av den moralske tyngden.

Resultatet er en treg, melodramatisk start. I likhet med romanen er den delt inn i tre kapitler: Rammefortellingen i isødet, Victors historie og skapningens fortelling. Filmen, som varer i to og en halv time, er også altfor lang. Det er leit. Når Frankenstein begynner på sitt skaperverk, er del Toro i sitt absolutte ess.

Kulissene rundt Frankensteins laboratorium er et bilde på et gotisk mareritt der det står falleferdig på kanten av en forblåst klippe.

I samspill med produksjonsdesigner Tamara Deverell har del Toro skapt et rom fullt av makabre detaljer. Fra gammelt medisinsk utstyr via fantasifulle kreasjoner av apparatene som skal skape liv, til hauger med maltrakterte lik, dras vi inn i Frankensteins galskap.

Fotograf Dan Laustsen, som har samarbeidet med del Toro på blant annet «Crimson Peak» (2015) og «The Shape of Water» (2017), går nært. Bildene er fargesterke og vakre der de skildrer groteskeriet som utspiller seg foran kamera.

Det er et godt eksempel på hvordan forførende bilder står i sterk kontrast til det makabre som utspiller seg foran kamera. Oscar Isaac går rett under huden på Frankenstein. Han puster galskap og gjør den gale vitenskapsmannen levende – uten at det blir klisjé.

I det øyeblikket skapningene trekker sitt første pust, tar filmen av og blir ordentlig god. Det nyfødte barnet lengter etter å føle tilhørighet til sin far og skaper, men Frankenstein føler avsky. Her berører del Toro historiens essens.

Jacob Elordi, kjent fra «Euphoria» og «Saltburn», skjules bak lag med sminke, men formidler likevel sårheten i å bli avvist. Ensom og forlatt kastes han ut av sin skapers paradis og møter hat, frykt og forakt blant andre mennesker. I møte med en blind mann (David Bradley) opplever han vennlighet.

Elordi er filmens bankende hjerte. Hans portrett gir filmen den intensitet og nerve som mangler i starten. Elordis figur er noe helt annet enn Boris Karloffs legendariske skapning fra 1931. Sminken er mer diskret, huden marmorhvit, arr og skjønnhet side om side. Makeup-artist Mike Hill lar skuespillerens uttrykksfulle øyne skinne gjennom. Vi føler med ham.

del Toros film er et klassisk kostymedrama ispedd horror-elementer. Etter den trege starten, blir filmen både stemningsfull og dypt rørende. Han minner oss om at monsteret er oss.

Selv om historien ble skrevet på 1800-tallet, føles den ubehagelig aktuell. Tek-milliardærer leker seg med kunstig intelligens. Hva skjer den dagen skapningene deres blir bevisste? Vil vi møte dem med forståelse – eller med frykt og forferdelse?