Selvopptatt Cruise-kontroll i «Mission Impossible»

Når det er sagt: Det er lov for en gigantisk merkevare som «Mission Impossible» å være litt selvopptatt. Den har tross alt vært sentral for å holde liv i kinoene de siste tre tiårene som en av tidenes mest toneangivende filmserier.

Den har også gitt oss vår tids siste store actionfilmstjerne, Tom Cruise, som egenhendig reddet kinoene etter pandemien. I denne foreløpig siste filmen i serien, «The Final Reckoning», ble jeg sittende for lenge og vente. Vente på at oppsummeringen og de endeløse fortekstene skulle bli ferdige. På at all preikingen om hva Cruise og hans venner skal gå i gang med, skulle opphøre. Slik at det Cruise-maskineriet vi hadde kommet for å bivåne i sin fulle prakt, kunne slippes løs.

Som tidenes mest dristige actionstjerne siden Buster Keaton har Cruise hele tiden løftet våre forventninger om mer akrobatikk, mer vågemot. Og han skuffer heller ikke denne gangen. Men prisen vi må betale, er en uvanlig selvopptatt Cruise-kontroll der det fastslås, gang på gang, hvilken gave Ethan Hunt (Tom Cruise) og serien er til menneskeheten. Men om du holder ut alt dette selvskrytet, kan jeg love deg at det er gevinster å hente. Du må bare være tålmodig.

Det er ikke så rart at Ethan Hunt er blitt litt navlebeskuende. Han er igjen tildelt rollen som den eneste som kan redde menneskeheten fra å utslette seg selv. Om du ikke forstår all high og low tech-lingoen i første halvdelen, er det ingen grunn til bekymring. Ikke engang Ethan forstår det.

Cruise spiller ham som en intuitiv våghals og redningsmann som hele tiden ligger noen hestehoder foran alle andre. Det må han for å kunne utfordre sin nemesis, den allmektige kunstige intelligensen The Entity.

Ethan følger stort sett magefølelsen og får sine faste partnere – som her er samlet en siste gang til den endelige operasjonen – til å formulere overfor oss hva som holder på å skje. Eller hva som kan skje dersom ikke Ethan når sine mål.

Det er en type dialog som ble perfeksjonert i originalserien fra 1960-tallet der de mest hårete plot fikk sin eh, rasjonelle, forklaring. Denne gangen er det The Entity som ligger noen hestehoder foran Ethan og gjengen. Den mystiske kraften holder på å ta kontroll over supermaktenes arsenal med atomvåpen. Men ikke bare det: Planen er å utslette menneskeheten for å kunne redde seg selv!

Ethan må derfor gjøre det han kan best. Løpe og innhente. Redde og reorientere. Og når oddsen er mikroskopisk – gjennomføre det mest usannsynlige stuntet du har sett på film. Det kommer i to omganger.

Først da han må oppsøke den russiske atomubåten fra forrige filmen på bunnen av Beringstredet for å finne koden til det innerste av The Entity. Å oppleve Cruise manøvrere seg langs ubåten og gjennom lageret av missiler, er som å se noen utføre en spesielt kodet dans, en slags poetisk performance på kanten av armageddon.

Filmens fremste vågestykke er imidlertid mer av den gammeldagse sorten. Det inntreffer da Hunt innhenter superskurken Gabriel (Esai Morales) som forsøker å flykte i et veteranfly. Han vil selvsagt også ta kontroll over The Entity. Det som følger, er kanskje den best spilte actionsekvensen uten digitale effekter av noen skuespiller – noensinne.

Det Cruise gjør i denne sekvensen, er nesten ikke til å tro. Hver eneste bevegelse, hver eneste lirking og bøying av kroppsdeler, er så overbevisende koordinert med farten og spenningen at jeg fortsatt ikke kan fatte hvordan de fikk det til. Den 62 år gamle actionstjernen bringer her sin actionkunst til nye høyder. Dette er filmens money shot. Det var dette jeg kom for å se. Resten er fort glemt.