Ny versjon av «Snehvit» mangler magi

Jeg har sjelden opplevd så mye usaklig forhåndsomtale som denne nye versjonen av «Snehvit» er blitt til del. Den er både altfor hengiven og altfor svikefull overfor Disneys originale visjon fra 1937, om vi skal tro begge leirene i denne amerikanske kulturkrigen.

Filmskaperne kan med andre ord ikke gjøre noe riktig. Mobben har valgt side lenge før de har sett filmen. Derfor er det litt deprimerende at begge på sett og vis har fått rett.

Denne nye versjonen makter hverken å gjenskape magien fra originalen eller få det til å gnistre nok av nytt liv. Men gudene skal vite at Rachel Zegler i hovedrollen prøver så tappert hun bare kan.

Hun slo spektakulært gjennom i Steven Spielbergs filmversjon av musikalen «West Side Story» og er som skapt for denne rollen som latina-snehvit. Men filmskaperne gir henne ikke nok å bite i, hverken som skuespiller eller sanger. Zegler har selv uttalt seg kritisk om originalens kvinnesyn og har ivret for en markant oppdatering.

Den største endringen er at prinsen er satt på sidelinjen. Slapp av, hun får til slutt det avgjørende kysset – det har ikke filmskaperne våget å endre på. Men det er ikke prinsen hun drømmer om. Hennes store visjon er ikke lenger kjærligheten til én mann, men å samle det kongeriket faren mistet da den onde dronningen tok over styringen.

Snehvit er blitt en ung kvinne av kjøtt og blod, i mer enn én forstand. Som live actionfigur blir hun selvsagt noe helt annet enn originalens mer todimensjonale eventyrskikkelse. Regissør Mark Webb, som ga oss Spiderman-filmene med Andrew Garfield, er likevel overraskende ærbødig overfor denne juvelen i Disneys krone.

Den som lider mest under denne mangelen på oppfinnsomhet, er Gal Gadot i rollen som Den onde dronningen.

Ikke bare er hun feil for rollen, men hun spiller den på en dørgende kjedelig måte. Her glimrer virkelig det barokke viddet vi kjenner fra Disneys kjente galleri av onde divaer med sitt fravær. Maleficent, Cruella De Vil og Ursula vil bare le hånlig av dette tafatte forsøket.

Valget om å gjenskape «de syv små dvergene» som en hybridversjon mellom dukkeanimasjon og digitale effekter har ført til kritikk fra kortvokste skuespillere, som mener de kunne fortolket disse rollene helt utmerket. Og det har de selvsagt rett i. Men resultatet er ikke så ille som jeg fryktet. De er på den rette siden av «den uhyggelige dalen» («the uncanny valley»), som gjør at vi ikke blir forstyrret av for nær likhet med virkelige mennesker. Men de er i likhet med prinsen satt mer på sidelinjen og får mindre plass enn i originalen.

Men ingen fare: Flere av de mest kjente sangnumrene, også med våre kortvokste helter, er ivaretatt med nytt arrangement. Her får vi gjensyn med både «Heigh Ho» og «Whistle while you work». Noen vil likevel merke seg fraværet av et av glansnumrene fra originalen, «Someday my Prince Will come», som er fjernet i henhold til Snehvits mer moderne holdning.

Derfor er også prinsen blitt mindre dominerende i Andrew Burnaps skikkelse. Han er redusert til en slags feilbarlig og ydmyk Robin Hood som innser at Snehvit er stjernen. Til tross for innføringen av et mer moderne kvinneideal er ikke det generelle menneskesynet like oppdatert i filmen.

Da Snehvit vinner tilbake farens kongerike, bøyer alle rundt henne hodet ærbødig og markerer hennes opphøydhet. Ja, Snehvit synes selv å innta en moderlig og litt nedlatende holdning til sine undersåtter.

Den onde dronningens regime er nedkjempet, men ikke nødvendigvis for å skape et mer likeverdig samfunn. Men skal vi tolke den inkluderende scenografien helt mot slutten, kan det likevel bo en demokrat i denne nye Snehvit. Men det får være grenser for modernisering.