Guide til en grøssende TV-kveld i sofaen

Leserne må bare unnskylde oss, Aftenpostens TV-anmeldere er æresmedlemmer i fanklubben til Mike Flanagan. Han har en intuitiv forståelse av hva som kan skremme – fra en knirkete dør via en skygge til et realt BØ! Denne gangen har han laget en ungdomsserie med et trist utgangspunkt.

Den tar deg med til et mystisk hus hvor ungdommer som har fått en dødsdiagnose, tilbringer sine siste dager.

«The Midnight Club» er basert på bøkene til Christopher Pike, men Flanagan og Fong har introdusert noen overnaturlige og skumle elementer. Ungdommene fordriver tiden med å fortelle hverandre skremmende spøkelseshistorier. Mystiske ting begynner selvsagt å skje. Selv om temaet er trist, er serien full av varme, mye galgenhumor og en god dose skrekk.

Serieskaper: Mike Flanagan og Leah Fong

Med: Iman Benson, Igby Rigney, Ruth Codd

Serien er en såkalt antologi-serie hvor hver sesong har en avsluttende historie. Til sammen er det produsert 10 sesonger med premiere i 2011. Siden den gang har vi fått mareritt fra innsiden av sinnssykehus, hekser, sekter og skumle hoteller.

Ikke alle sesongene er like gode. Min favoritt er fortsatt «Murder House» med sin ekle vri på det opprinnelige spøkelseshuset. I tillegg er «Asylum» ekkel og skremmende. Uansett hva som skremmer deg, tror jeg du vil finne noe som appellerer til dine innerste redsler.

Psykothriller med et mørkt hjerte? Skrekk i sitcom-lengde? En karusell av et ondt familiedrama? Kulthorror til skrekk og advarsel? Det er mange måter å beskrive «Servant» på, og alle disse stemmer.

Uten å avsløre for mye involverer serien en skummel barnepike, en religiøs kult, en ond dåp og kidnapping. Alt dette ble servert med et utvalg overraskelser og filmatisk lurendreieri av ypperste klasse.

For alle som så på TV i 1991, var det ett spørsmål som gjaldt: Hvem drepte Laura Palmer? Serien er en del krim, en del såpeopera og en del surrealistisk og overnaturlig skrekk.

Serien bekjenner seg ikke til de klassiske klisjeene, men går dypt inn i de mest ubehagelige og mørke kroker av menneskesinnet. Galskap, ondskap og det ukjente blandes sammen i et mareritt bare David Lynch og hans makker Mark Frost, kan skape.

Den opprinnelige serien besto av to sesonger. I 2017 kom «Twin Peaks: The Return» og tar serien videre inn i Lynchs surrealistiske mareritt. Ikke alle var like begeistret. Aftenpostens TV-anmeldere var delt. Asbjørn Slettemark var ikke begeistret og ga den 3. Jeg mente serien var et dyptpløyende, skremmende og krevende mesterverk.

Serien er passe skremmende og veldig vakker. Vi skal til et gods utenfor London. Dani får jobb som barnepike for to barn.

Horrorscenene merkes tydelig av skummel musikk. Overgangene til spøkelser er roligere. Volden er dempet. Etter hvert blir det også klart at bak mørke nattescener, Floras skumle dukkehus og Danis vonde fortid, ligger en vakker kjærlighetshistorie.

Uhyggelig, gåtefull og en gave til Stephen King-fansen. Selv om det er dødt, betyr det ikke nødvendigvis at det forblir dødt. Det er det første du lærer i Kings univers. Da jeg så den, må jeg innrømme at jeg tenkte det er godt det er lyst ute!

Castle Rock er den oppdiktede byen i Maine hvor mange av den populære skrekkforfatterens romaner foregår. Byen skjuler både mørke kjellere og mørke sjeler. Som en av karakterene så fint sier det: Ondskap gir seg aldri.

Dypest sett handler serien om rasisme, men fortellingen er gjennomsyret av overnaturlige fenomener. Dette er en sånn serie der hovedpersonene kan våkne opp i sengen og oppdage at det sitter et blodig gjenferd ved fotenden og stirrer på dem.

«Lovecraft Country» skifter hele tiden takt, og det gjør dette skrullete eposet vanvittig fascinerende. Dette er spinnvill horror som gir rasismen horn og hale, og den borer dypt.

Serien som hadde premiere i 1997, har i dag velfortjent kultstatus. Historien om Buffy som finner ut at hun er en vampyrdreper, har alt. Skrekk, humor, drama, romantikk, spenning og tragedie. I løpet av seriens syv sesonger går den fra å være lett horrorkomedie på high school til å bli en historie om sorg, tap og mørk seksualitet. I tillegg gir serien deg et dypdykk i unge kvinners komplekse følelsesliv og skildrer hvor vanskelig vennskap kan være.

Og så får du selvsagt vampyrer, demoner og alskens uhyrligheter. Selv om «Stranger Things» dyrker 80-talls nostalgien for fullt, lener den seg også på arven fra «Buffy». Har du ennå ikke sett den, er det på tide.

Mike Flanagan har markert seg som en av vår tids store horrorfortellere. I denne serien tømmer han ut alt han vil si om tro, tvil, kirke og religion. Resultatet er en historie et sted mellom bygdedrama, okkult thriller og vill fantasy.

Serien hviler ikke på action eller skrekk. Dens styrker ligger i de stille, mystiske sekvensene hvor tro og tvil får boltre seg mens vi venter på at Satan og/eller Gud skal åpenbare seg.

Et skummelt hus og fem søsken. De takler traumene fra tiden de bodde i Hill House helt forskjellig.

Ikke se denne se alene en mørk høstkveld. Det er ikke fordi den har mange bø-effekter som får deg til å skvette – selv om de som er der, kan få selv de mest kyniske til å hyle høyt. Men fordi blandingen av det overnaturlige og den psykologiske skrekken er potent og rystende.