«Så var det jul igjen» er en uforløst norsk julekomedie

Å anmelde julefilmer er som å kjempe mot en tidevannsbølge. Du kan skrive hva du vil, men bølgen vil til slutt overmanne deg.

Jeg har sett noen av vår tids skarpeste hjerner gråte over klimakset i «Love Actually» mens de hikstende forsikrer at de vet at de blir manipulert.

Julefilmene fyller flere behov. Blant annet oppfyller de den funksjonen som ser ut til å bli stadig viktigere for Netflix – behovet for ha noe visuelt gående i bakgrunnen. Til det formålet kreves filmer du kan hoppe inn og ut av uten å miste oversikten over hva filmen handler om.

Denne nye norske julefilmen oppfyller dette kriteriet til fulle. For uansett hvilken scene du kommer inn i, ser du én forskremt mørkhudet mann som ikke finner seg til rette under den hvite norske julefeiringen.

På den måten gjentar filmen også en av julefilmens mest slitesterke klisjeer: Gjett hva som skjedde da hun tok med den nye kjæresten hjem til jul.

Sammen med kinoaktuelle «There is something in the barn» utgjør denne filmen en ny undersjanger som muligens har internasjonal appell (selv om jeg fortsatt er usikker på akkurat det): Gjett hva som skjer om du inviterer noen til å feire jul i Norge!

Vi møter norske Thea første gangen i Los Angeles sammen med sin indiske kjæreste Jashan (Kanan Gill). Hva de gjør der, vet vi ikke. Men det er lang nok vei til det forblåste nord til at det oppleves som en stor overgang å reise dit. Ikke minst kulturelt.

Dette er et stykke Norge (Telemark) som ennå ikke helt er innhentet av amerikaniseringen av vår egen kultur de siste 40 årene. Indisk mat er fortsatt problematisk, og alle sitter med bunad på julaften. Det legges altså opp til klassisk komedie om kulturforskjeller.

Når Jashan lurer på om hans indiske folkedrakt er for glorete, ser vi Thea stå selvtilfreds foran speilet med sin bunad – som jo er full av sølvfarget norsk bling. Det er en av filmens interessante øyeblikk. Akkurat som når den norske familien bedyrer at de ikke har fordommer – bortsett fra på julaften, da må de få slippe.

Men de øvrige komiske situasjonene er ikke godt nok knadd og forløst. Det blir for mange halvhjertede klisjeer og forspilte muligheter. Familiemedlemmene gjør først sitt ytterste for å misforstå hverandre. Men så, ved et mirakel, så løser julens magi opp alle disse knutene, og de finner tilbake til hverandre.

På den måten innfrir filmen forventningen til sjangeren. Men jeg hadde forventet mer av manusforfatter og regissør Petter Holmsen. Han viste med sin oppdatering av «Fjolls til fjells» at han har grep om den norske folkekomedien.

Ida Ursin-Holm kom mer til sin rett i den rølpete komedien «Jentetur». Det er riktignok bakt inn en underliggende historie om hvorfor julen betyr så mye for henne at hun mister sin kjære av syne, men vi mangler den emosjonelle nærheten til henne.

Kanan Gills rolle er mer takknemlig fordi han kan være en så tydelig fisk ute av vann. Men det er grenser for hvor eksotisk og fortapt du kan være som indisk i en norsk julefeiring. Gill er en stigende stjerne på den indiske stand up-scenen. Jeg er likevel usikker på om humoren i denne filmen lar seg oversette til indisk, tross dens overtydelighet.

Sist gang Norge fikk et «kulturelt gjennombrudd» i India var gjennom den demoniserende skildringen av det norske barnevernet i «Mrs. Chatterjee vs. Norway». Den norske julefeiringen kommer bedre ut av det, tross alt. Om den norske humoren gjør det, gjenstår å se.