Stjernekrig med tempo og spenning

«Ahsoka» begynner som en klassisk «Star Wars»-fortelling. Tekst ruller over skjermen. En geopolitisk forklaring setter scenen: Det onde imperiet er bekjempet. Republikken har overtatt. Tidligere despoter er sendt i eksil. De nye rebellene (altså eks-diktaturet, restene av imperiet) vil sette dem fri.

Et romskip kommer inn i bildet og dekker snart hele skjermen. Kjør stjernekrig.

Hovedpersonen er Anakin Skywalkers tidligere jedilærling Ahsoka Tano. Hun har funnet et kart som viser hvor imperiets tidligere militærtopp Thrawn er sendt i eksil. Kartet, som Ahsoka fant på ekte Indiana Jones-vis, trenger dog en nøkkel for å åpnes.

Ahsoka tar kontakt med sin tidligere elev Sabine Wren. Sabine på sin side savner bestevennen Ezra, som forsvant i dragsuget da Thrawn ble forvist.

Den onde Lady Morgan Elsbeth får snusen i at kartet er funnet. Hun setter en innleid jediridder med mørke tendenser på saken. Baylan Skoll og protesjeen Shin Hati flyr gjennom universet for å snappe kartet ut av hendene på Sabine.

«Star Wars: Ahsoka» har sine filmatiske røtter i de animerte historiene i «Star Wars: Clone Wars». Der møter vi både Ahsoka og Sabine Wren. Duoen er de første kvinnelige hovedroller i Star Wars’ filmede univers, og det blir muligens en unødvendig liksomdebatt om hva et par sure fans synes om den åpenbart 2023-oppdaterte kvinnerollen Sabine Wren gestalter.

Hun er sta, påståelig og kaster rundt en lilla manke som ville gjort stor suksess i hårhjørnet av Tiktok. Serieskaper og manusforfatter Dave Filoni virker klar over dette, for han introduserer henne smart. I stedet for å la Sabine prate seeren i senk med kunstig monolog som skal forklare personligheten, får hun en solid og tidløs actionscene.

Akkurat som Luke Skywalker ble introdusert som den snille nevøen som hjelper onkel Owen med å handle roboter, blir Sabine Wren vist frem som en fartsglad rebell. På lekende vis stikker hun av på stjernemopeden fra en tale noen har bestemt at hun skal holde.

Scenen der hun stikker av til hybelhytten på planeten Lothal, er pur adrenalin, men fungerer som eksposisjon. På noen minutter er Sabine etablert som den gøye, frie sjelen som skal få herje i Disney+-abonnementet ditt. Dette er til stor hjelp for seere som ikke har brukt endeløse timer på «Star Wars: The Clone Wars» og dens historielinjer. Da tåler vi nerdepraten som åpner serien.

Selve kampen om kartet byr på flere sitrende spenningsscener i løpet av de to episodene som er tilgjengelige. Som en Hitchocks MacGuffin, setter kartet fart i handlingen. Kartet utvikler persongalleriene på både god og ond side. Serien får en motor som gir den et umiddelbart høyt tempo.

Samtidig har serien åpenbart kikket i notatene til fabelaktige «Andor», den beste «Star Wars»-serien av dem alle. Der klarte serieskaper Tony Gilroy å bruke det omfattende byråkratiet som må eksistere for å drive både diktatur og republikk og gjøre det til både viktig handling og lett komikk.

«Ahsoka» har en kruttsterk scene da de besøker en tidligere stjernekrigsskip-fabrikk på planeten Corellia. Den driftsansvarlige som viser Ahsoka rundt, er åpen om at de fleste ansatte er mellomledere og arbeidere fra gamle, onde dager. De bryr seg ikke om politikk. De vil bare ha jobb.

Det er vanskelig ikke å tenke på den vellykkede industrielle oppbyggingen av Tyskland etter andre verdenskrig, som delvis var basert på at nazioppgjøret med arbeidsstokken bare ble tatt til et visst nivå. Landet trengte jo leger og ingeniører og byråkrater, så alle kunne ikke kastes i fengsel.

Denne scenen i «Ahsoka» er mesterlig brukt som grunnlag for en strålende actionscene, samtidig som den viser hvordan serien låner vellykkede grep fra «Andor».

Scenografien er også meget sterk. De forskjellige planetene får sin egen visuelle identitet. Spesielt hjembyen til Sabrine Wren på Lothal er et mektig syn der den forsvinner i bakspeilet da hun børner forbi farens oppgitte barnevakter.

Roarie Dawon viste i «The Mandalorian» at hun fortjener en egen hovedrolle som Ahsoka, og hun gjør ikke skam på den investeringen som er gjort i henne i manuset. Sammen med Natasha Liu Bordizzo som rastløse Sabrine Wren, bærer hun lett serien på sine skuldre.

Jeg kan ikke stemple «Star Wars: Ahsoka» som en kunstnerisk suksess etter bare to episoder, men utgangspunktet er sterkt.

Når vi ser mot Marvel og den grenseløst kjedelige «Secret Invasion», som feilet i å redde det sjanglende universet deres, er «Star Wars: Ahsoka» en bekreftelse på at stjernekrigerne er i toppform.