Tenåringen Mickey flytter hjem til tanten i New Jersey. Faren døde i en bilulykke. Moren ligger på sykehus etter samme ulykke.
Oppskriftsmessig blir Mickey forelsket i en ny jente på skolen. Han blir også venn med nerder og gothere. Trøbbel med skolens lokale sportshelt? Selvsagt. «Shelter» følger alle oppskrifter for amerikansk forstadsdrama for tenåringer.
Hovedpersonen Mickey Bolitar er likevel ikke hvem som helst. Krimfans kjenner igjen etternavnet hans. Onkelen er selveste krimhelten i Harlan Cobens legendariske bokserie om sportsagenten Myron Bolitar.
Mickey har nemlig fått sin egen bokserie skrevet for unge voksne – de som utgjør det lukrative markedet «young adults». Nå har det også blitt TV-serie, men utenfor den massive avtalen Coben gjorde med Netflix for noen år siden.
Fans av onkel Myron får noen smuler her og der, men skuffende få sammenlignet med boken som serien er basert på. Der bor Mickey hjemme hos Myron. Nå er det tante Shira som har fått ansvaret som verge.
Godt ungdomsdrama ødelegges
Selve ungdomsdramaet fungerer lekende lett. Karakterene er stereotype, men fargesprakende og sjarmerende. Jaden Michael er nydelig og jovial som Mickey. Constance Zimmer – kjent fra «Entourage» – er en god voksenstøtte for både skuespiller Jaden og hovedperson Mickey.
Gjennom dem er New Jersey-livet i forstaden troverdig beskrevet med alle sine konflikter og daglige gjøremål. Det som ikke fungerer så bra, er det overnaturlige plottet – som er lagt på som lim mellom hendelsene.
Allerede fra første episode oppfører folk seg rart og stokkete. «Læreren» som tar et hemmelig bilde av Mickeys flørt Ashley. Nabodamen «The Bat Lady» som sier at pappa Brad Bolitar lever. Herrene med svart dress, solbriller og øreplugg som skal være forstadens «Men In Black».
Alle disse rare møtene er liksom-mystiske hendelser som Harlan Coben i bokform behersker bedre enn noen andre.
Abby Corrigan, Jaden Michael og Adrian Greensmith spiller i TV-serien som er basert på Harlan Cobens ungdomsroman «Shelter». Foto: Prime Video
«Shelter» virker forhastet sydd sammen
Med tastaturet lurer Coben oss gang på gang til å tro på de mest utroverdige, tilfeldige hendelser. Han peker i en retning med den ene hånden, før han gjør lureri med den andre mens vi ser bort.
På skjermen blir de samme triksene avslørt fordi alt er så tydelig og rettfrem. Historien har ikke språket til å leke med oss. Når han da introduserer overnaturlige historielinjer om holocaust og ko-ko nabolag, blir det hele bare en konstruksjon og ikke historie.
Serien virker forhastet sydd sammen, i motsetning til de langt mer vellykkede filmatiseringene som er gjort av for eksempel «Gone For Good» og «The Woods». Sømmene sprekker på buksen, og rumpa henger ut.
Filmatiseringen av Harlan Cobens utvidede New Jersey-univers er blitt offer for produksjonsjaget i strømmebransjen. Gode historier med smarte løsninger filmes og bygges så raskt at man kan se isolasjonen.
En briljant spenningsforfatter som Coben er perfekt forelegg for serier som skal slukes episode for episode. Men da må manusjobben gjøres skikkelig. I «Shelter» har ikke det skjedd.
