Maaemo-sjefens nye restaurant er full av fantastiske retter

– O la la! Her setter de vel nesten ny rekord i prising av forretter, hovedretter og desserter. Dette er i stil med Michelin-restauranten Statholdergaarden, sier spisefølget.

Vi har fått bord på den splitter nye restauranten Mon Oncle, siste tilskudd fra Maaemo-sjef Esben Holmboe Bang.

Den franske restauranten ligger i Universitetsgata 9, rett ved Tullinløkka og kort vei unna Kafeteria August, som Holmboe Bang åpnet tidligere i år.

Mon Oncle, oppkalt etter en fransk film fra 1958, er noe helt annet enn naborestauranten. Her er stivpyntede servitører, lekre designmøbler og vakker oppdekning. Duse, lyse gardiner skaper et fint skille mellom flere av bordene, og vi får plass ved et rundt marmorbord i den ene enden av det avlange lokalet.

– Ikke så mange retter å velge mellom, men alt frister, sier spisefølget.

Vi har fått utdelt menyer og starter med en cocktail hver. Twinkle har en fin duft og smak av hylleblomst, mens negroni-varianten byr på en god balanse mellom en krydret og småbitter stil og syrlige bær.

Menyen består av litt eksklusiv småsnacks og tre forretter, hovedretter av desserter. Prisene på forrettene ligger mellom 385 og 425 kroner, mens hovedrettene koster fra 525 til 565 kroner. Mon Oncle er en ambisiøs, fransk restaurant med dyre råvarer.

Vi starter måltidet med noen gode franske østers. De dufter friskt av hav og smaker salt og sjø. Istedenfor en klassisk og ofte litt dominerende rødvinsvinaigrette blir de her servert med en floral og mild champagnevariant som kler muslingene.

Vi har også bestilt spansk skinke, og den snacksen innfrir også. 48 måneder modnet Ibericoskinke ligger oppå en tykk krem av comté og sprøstekt brioche med miso. Ulike teksturer, salt, søtt og fin duft og smak av nøtter.

– Bra og spennende utvalg av viner på kartet, men spesielt å anbefale viner i dette prissjiktet. De franske vinlisten består av mange eksklusive viner, og servitøren anbefaler en hvitvin til snacks og forretter til 2800 kroner!

Vi går for en rimeligere variant til 1200 kroner. De Montille Bourgogne Blanc 2018 er en elegant og balansert burgunder med god frukt og fin friskhet.

Servitøren har plassert et digert stykke brød på et av de vakre fatene, og det smaker nydelig. Briochebrødet er penslet med hvitløk, smør, urter og soppulver. Det dufter nydelig og er saftig og velsmakende.

Forrettene er gode, spesielt sausen til kamskjellene. Den gule sausen skinner nesten som gull og er laget på Vin Jeune fra Jura og safran. Den har en intens og deilig smak. Her er umami, nøtter og sopp, en rik og nydelig blanding. De store kamskjellene skal være stekt, men det kjenner vi lite til. De er delt på tvers og er saftige, myke og sødmefulle.

Det er stilig med den svarte trøffelen i midten, men den tilfører lite smak til retten. Sultanarosiner tilfører mer sødme i en gjennomført og lekker presentasjon.

– Denne er også god, men jeg synes osten dominerer for mye av smaken, mener spisefølget.

Kjøkkensjef Rosina Ostler har laget sin egen vri på den klassiske hummer Thermidor, ofte laget med eggeplommer, brennevin og smeltet ost, og har valgt en variant basert på kongekrabbe. Det er en fin krabbesmak i blandingen, noe sennep, men den gratinerte Gruyère-ost blir hakket for voldsom.

Frisk og syrlig stekt grapefrukt passer godt til og er noe det burde vært mer av. Nå blir det i overkant salttungt og for lite balansert.

Musikken på byens restauranter er skrudd opp flere hakk, og Mon Oncle er intet unntak. Her ljomer alt fra 80-talls klassikere til Susanne Sundfør ut i lokalet, og det er i perioder vanskelig å høre hva den inspector Clouseau-aktige servitøren sier. Det er gøy med god stemning, men man må passe seg for ikke å skremme bort de pengesterke, middelaldrende gjestene som kommer til å spise her.

– Restauranten har ikke hatt åpent så lenge, men jeg lurer på hva de stresser sånn over? Vi har ikke fått noe tidsbegrensning på spisetiden, men de er veldig ivrige på å pushe på vin og komme med hovedrettene, sier spisefølget. Vi har bestilt rødvin, men den kommer de med mens vi ennå har mye igjen av hvitvinen.

Hovedrettene ser kjempelekre ut, og det er duen som flyr av sted med seieren. Den troner på toppen av spinat og brioche og skinner som en juvel omkranset av tynne skiver svart trøffel. Brystet er grillet på beinet over åpen ild. Det er rødt, smakfullt, salt og mørt.

Her er ingen smaker som overdøver den gode, småfete duen, men mild spinat, fine løkaromaer fra sjalottløken og en variant av den franske sausen Albufera. Den er laget på portvin og svart trøffel og glir elegant sammen med de andre smakene.

Servitøren opplyser at potetene ved siden av er stekt i andefett, ikke due. De er smakfulle, men kunne vært hakket mer sprø.

– For en knallgod saus, skryter spisefølget. En kremete morkelsaus dufter av nøtter, sopp og skog og ligger under perfekt tilberedt anguskjøtt fra Norge. En egen versjon av Biff Wellington. Duxelles, en soppblanding, ligger rundt det møre kjøttet.

Ekstra lekkert er det med ringen med spinat mellom soppen og butterdeigen. Vi kjenner ikke her så mye til den svarte trøffelen i sausen, men det er deilig med glaserte, grillede bønner, timian og syltet rødløk ved siden av.

Dessertene er også gode og forseggjorte, men også nå har servitørene dårlig tid. De spør tre ganger om dessert på kort tid, og dessertvinene kommer først en stund etter søtsakene. Småplukk, men til denne prisen forventer man bedre.

Hvit sjokolade-crémeux er en fast fløtepudding med mye smak av jordbær. Inni er det smak av sjokolade og i overkant dominerende jordbærsyltetøy, og på toppen er det seig marengs og frisk jordbærsorbet.

Mille Feuille betyr «tusen blad» og består av flere lag med butterdeig, en slags Napoleonskake. Her er den fylt med mandelmasse, sitrus og lavendel og toppet med en tykk og god krem. Mektig og veldig godt.

Vi er likevel mest fornøyd med de små, søte munnfullene aller sist. Fløyelsmyke Madelainekaker smaker himmelsk, det samme gjelder seige pistasjemakroner med karamellisert hvit sjokolade og gelébiter med honning.

– Ikke perfekt, men fantastisk mye god mat i stilfullt lokale. Får de skrudd ned musikken et hakk og får skikk på servicen, er ikke sekseren langt unna. Et klassisk og særdeles bra tilskudd til Restaurant-Oslo til rundt 6000 kroner. Dyrt, men forseggjort, avslutter spisefølget.