Kvinnehelse på Manhattan

Trodde du at høstens debatt om kvinneklinikk på Frogner hadde satt investering i kvinnehelse på agendaen? Bare vent! «Dead Ringers» tar deg med hele veien inn i både operasjonssalen og styrerommene.

Blodet spruter. Smerten herjer. Egg befruktes. Skapt liv forvaltes som børsnoteringer. David Cronenbergs «Dead Ringers» er blitt serie.

Beverly og Elliott Mantle er fødselsleger. Damene er briljante i jobbene sine. De lever et glorete liv på Manhattan som vellykkede profesjonelle og pene private.

De er også eneggede tvillinger. Derfor kjører de ofte en «swap». De gir seg ut for å være hverandre. Gull opplegg når du trenger et ekstra legeblikk i en konsultasjon. Praktisk når festløven Elliott kan sjekke opp damene tvillingsøsteren er interessert i, mens Beverly kan høste fruktene. Det fungerer i hvert fall bra frem til Beverly blir hodestups forelsket i Genevieve.

Angående frukthøsting jobber Elliot og Beverly også med høyst uetisk forskning på foster. Kvinners infertilitet er deres business, og den blomstrer. Derfor blir de interessante for investoren Rebecca Parker. Sammen med et moralsk forkrøplet styre hoster hun opp 200 millioner kroner for å la søstrene få åpne en kjede av fødselsklinikker.

«Dead Ringers» er basert på David Cronenbergs film med samme navn fra 1988. Der spilte Jeremy Irons dobbeltrollen som tvillinglegene. Rachel Weisz har nå overtatt. Hovedrollene er kjønnsflippet.

Det er mye bra med «Dead Ringers». Flere elementer er alene verdt å se serien for. Vi begynner med Weisz. Hun spiller Beverly og Elliot. Weisz etablerer raskt den fysiske forskjellen mellom utadvendte Elliot og innesluttede Beverly. Så tar hun oss inn i forholdet dem imellom. Serien er aldri så intens som når tvillingene er sammen. Enten det er på fest, kontor eller ute blant Manhattans rare rikfolk.

Det hjelper at de er satt i en absurd overklasseverden. «Dead Ringers» minner ofte mer om Stanley Kubricks skrudde orgiefortelling i «Eyes Wide Shut» enn et legedrama.

Det fører oss til investoren Rebecca, mesterlig spilt av Jennifer Ehle. Rebecca er inspirert av den amerikanske Sackler-familien. De oppfant Oxycontin og er godt dekket som «the most evil family in America» i TV-serien «Dopesick» og dokumentaren «All The Beauty And The Bloodshed».

I «Dead Ringers» blir Rebecca Parker den beste birollen med sin magnetiske kynisme. Det plasserer tvillingene i et ko-ko-teater som føles mer som en drøm enn virkelighet. Denne satiren over amerikansk elite tangerer de morsomste sekvensene i «The Menu», fjorårets film om fjonge restauranter og deres gjester.

Dermed får Rachel Weisz mer å spille på. Som seer glemmer jeg å stille spørsmål om autentisitet, handlingsmønster og andre kjedelige ting. Plutselig har serien oppnådd David Cronenberg-nivå, der karakterene lever i små, egne verdener av begjær, fetisjisme, traumer og rus. I perioder er det aldeles nydelig.

De visuelle referansene til David Cronenbergs film er også pene. Spesielt scenen da søstrene ligger side om side i sengen, og hvert deres halve ansikt glir over i hverandre, er like vakkert som det er effektivt.

Litt overraskende er serieversjonen hakket mindre åpenbart psykoseksuell enn filmen. Det betyr ikke at den ikke pløyer dypt. Det er heller en styrke for serien at den går for mystisk foran eksplisitt etter hvert som den utfolder seg.

Alle disse kule, smarte elementene til tross, så er det en del ting som ikke fungerer. Åpningsscenen hvor en mann spør om tvillingsex, er like uelegant som mannens henvendelse.

Bruken av aproposmusikk er skjemmende på samme måte. Når episoden om tvillingenes foreldre akkompagneres av liksom-sexy elektronikaversjon av «Motherless Child», faller jeg helt ut av illusjonen serien har skapt for meg. Fosterplottet er spennende, men som annet i serien strekkes det for langt ut.

Det er et fint virkemiddel å skille episodene fra hverandre i tid og gi dem sin identitet og historie. Det gjør dessverre også at serien ikke henger helt sammen. Seks episoder blir for mye. Enkeltscener er sterke. Sidehistoriene er gode. Helheten er ullen.

«Dead Ringers» virker også laget eksplisitt for et amerikansk publikum. De moralske monologene om kvinners rettigheter og rase blir mer påklistret enn innvevd i handlingen. Disse feilskjærene og mangelen på helhet trekker ned fra det som kunne vært en liten sensasjon av en nyversjon.