Moralske gråsoner og vill action i fjerde sesong av «Fauda»

Av alle serier som har herjet skjermene våre de siste ti årene, har få vært like intense som «Fauda». I sin fjerde sesong klarer den israelske actionserien å skru det til enda et knepp, samtidig som den lodder dypere enn før i rå, ufiltrerte følelser.

Som alltid med denne serien om Israel/Palestina-konflikten er det en del ting som må diskuteres. Det kommer vi tilbake til. Først kort om handlingen.

Den israelske soldaten Doron har forlatt sitt tidligere team av spesialagenter. En kveld blir han oppsøkt på bondegården sin av den gamle sjefen Gabi. En israelsk undercoveragent i Brussels terroristmiljøer oppfører seg rart. Gabi vil dra til Belgia for å snakke ham til fornuft. Doron må være med som sikkerhetsvakt. Motvillig lar han seg overtale.

I Belgia utvikler møtet seg til en krise. Det hele var et lureri for å kidnappe Gabi. Den israelske sikkerhetssjefen sitter på en gullmine av informasjon. Kan Hizbollah få torturert ut navn på israelske undercoveragenter og informanter av Gabi?

«Fauda» har lenge blitt diskutert for sin behandling av Israel-Palestina-konflikten. Noen mener at den har for unnskyldende presentasjon av okkupasjonsmakten Israel. Andre mener at serien viser nyanserte karakterer fra begge sider.

Denne fjerde sesongen er som de andre: Det er åpenbart en serie med et israelsk blikk på konflikten. Det betyr ikke at det er ren propaganda. Det finnes ikke svart-hvitt i «Fauda». Alt er en stor moralsk gråsone hvor avgjørelser tas med tung følelsesmessig ballast i bunn.

Det som hever serien over pompøs krigsposisjonering er at den tør å grave i mentaliteten på det som åpenbart er den sterkeste og mektigste parten, den israelske etterretningen og militæret. Her kan man gjerne si at den har en svakhet, siden den gir mer plass for emosjonelle nyanser og motiv hos de israelske hovedpersonene enn de palestinske figurene. De forblir ofte mer endimensjonale.

De første episodene følger en tydelig action-oppskrift. Kidnapping. Jakt på bortførerne. Harde skuddvekslinger. Overvåking. Alt er plassert riktig som i en veldreid actionthriller. Da oppleves «Fauda» tidvis som en ensporet israelsk konfliktfortelling. Det trengs nyanser, og de kommer.

Når soldaten Sagi går amok verbalt, kommer serien seg inn på det grublende sporet den er så god på. Sagi irriterer seg over manglende handlekraft blant de andre i Israeli Defense Force. Han sier rett ut at han driter i rettsprosess og akseptert fremgangsmåte. Nå vil han bare at terroristers angrep på hans israelske kolleger skal straffes på hardeste måte.

Dette sentimentet gjør også at han tar seg friheter som får grusomme konsekvenser. Denne lille sekvensen er blant de sterkeste i hele serien. Det skyver «Fauda» opp på et nytt nivå. Aldri før har serien så sterkt kombinert machodirrende hevn og krig med nakne, menneskelige følelser.

Sagis fresende frustrasjon minner meg om dokumentarfilmen «The Gatekeepers» om den israelske etterretningen Shin-Bet. Der sukker en av sjefene at israelsk etterretning på 70/80-tallet var oppgitt over for mye demokrati og jus. «We were tired of seeing terrorists go to court». Han innrømmet glatt at han ville drepe i stedet for å fange.

Sagi billedliggjør det raseriet og nådeløsheten. Der Steven Spielbergs «Munich» ga oss en stilisert og elegant formulert forklaring på Israels hevnmotiv etter terrordrapene i OL i 1972, er «Fauda» dens rabiate, sinte nevø som klasker begge hendene i bordet og skriker ut meningene sine.

Når serien kobler dette flommende raseriet med personlige portretter, oppnår «Fauda» sitt viktigste mål. Serien skildrer konsekvensene av krig, enten det er for okkupant eller de okkuperte. Dette legges oppå en meget stramt fortalt historie hvor hver episode sender oss rett opp på spenningstopper. «Fauda» var tidlig ute med korte episoder. De fleste her er rett over 40 minutter, og det er akkurat det en slik serie trenger.

Uavhengig av den politiske diskusjonen en serie som «Fauda» må frembringe, er det en vilt bra laget actionserie. Kampscenene er høylytte og klaustrofobiske. De planlagte aksjonene er pedagogisk presentert. Kameraarbeidet er på grensen til ubehagelig.

«Fauda» er fremdeles det største spetakkelet strømmetjenestene byr på, og en viktig påminnelse om hvor god serienasjon Israel er. Suksessen med «Hatufim», «Tehran», «Shtisel» og flere andre er ikke tilfeldig. «Fauda» regjerer fremdeles på toppen som den beste av dem alle.