«Black Mirror» er fortsatt uforutsigbar og skremmende

Jeg husker godt mitt første møte med Charlie Brookers «Black Mirror». Hvem kan glemme episoden hvor en britisk statsminister hadde sex med en gris?

Året var 2011, og vi hadde for alvor begynte å høre om nettskyen. Blu-ray spillere var fortsatt in, og strømmetjenestene var i sin spede barndom.

De fem første sesongene av «Black Mirror» var viet en teknologifrykt. Den sjette sesongen er noe annet.

I løpet av seriens levetid har vi vært innom alt fra likes-helvete, overvåking, onde apper, drapsbier, spillmani, konspiranoia til uploading i skyen.

Brooker er blitt kalt Mr. Dystopia. Selv om teknologiske fremskritt ofte får hårreisende resultater i hans univers, handler det like mye om hvordan vi mennesker misbruker dem.

Det har gått fire år siden forrige sesong. I mellomtiden har den teknologiske utviklingen nesten gått amok.

Kunstig intelligens og utviklingen av ChatGPT skremmer forskere. Det er umulig å se om et bilde er ekte eller manipulert. Det er nesten som om vi lever i en episode av «Black Mirror».

Brooker har ikke fått mindre materiale å grave seg ned i. Det er derfor fascinerende å se at han i den sjette sesongen vrir om på alt. Episodene skiller seg fra foregående sesonger i både tema og tone.

Jeg skal ikke avsløre hva som sjokkerer eller forundrer mest i de enkelte episodene. Det er best at du ser det selv.

Den første episoden er den som er mest typisk «Black Mirror». I «Joan is Awful» opplever hovedpersonen (Annie Murphy) at livet hennes blir underholdning på strømmetjenesten Streamberry. Den ligner mistenkelig på Netflix.

Streamberry dukker også opp i «Loch Henry», hvor et ungt par snubler over en true crime-gåte i en liten skotsk landsby. Det er godt å se at Netflix har humor nok til å la Brooker gjøre litt narr av dem.

I løpet av de to første episodene greier Brooker å kommentere mange elementer vi forholder oss til i det daglige. Deep fakes, underholdningssirkuset og true crime. Han er også innom vår uendelige higen etter å se andre menneskers elendighet omgjort til ren underholdning. På toppen av det hele hyller han Uma Thurman i «Kill Bill». Godt gjort!

De tre neste episodene tar oss tilbake i tid. I «Beyond the Sea» befinner vi oss i et alternativt 1969. To menn, ypperlig spilt av Josh Hartnett og Aaron Paul, er alene på en lang reise ute i verdensrommet.

Når du setter handlingen til fortiden, skjer det noe umerkelig med science fiction-elementet. Det er vanskelig å beskrive det med ord. Det er mer en følelse. Én ting er sikkert: Jeg tviler på at jeg kommer til å greie å høre Charles Trenets «La Mer» igjen uten å tenke på dette ekle dramaet.

De to siste episodene bryter totalt med våre forventninger til hva en «Black Mirror»- episode er.

«Mazey Day» tar for seg kjendiskulten og paparazzienes streben etter «the million dollar shot» i 2006. Også her tar historien en vending det er umulig å forutse.

Den mest bisarre episoden er likevel «Demon 79». Nida (Anjana Vasan) jobber i en skobutikk i en liten by i England. Året er 1979, og vi aner konturene av en mer konservativ og immigrasjonsfiendtlig stat. Hammer-horror møter innvandringspolitikk sendte mine tanker til miniserien «Years and Years (2019).

Igjen skapes atmosfæren av riktig bruk av musikk. Art Garfunkels «Bright Eyes» og Boney Ms «Ma Baker» får en helt ny mening etter at Anjana Vasan og Paapa Essiedu er ferdig med sin blodige ferd ned i avgrunnen.

Det overraskende, sjokkerende og underfundige er fortsatt elementer i en sesong som jevnt over holder høy kvalitet. Fortellingene er godt skrevet og fortalt, men de er ekstremt forskjellige. Det er ikke sikkert du vil like alle like godt.

På mange måter kan du si at Charlie Brooker undergraver sitt eget konsept. Men det fungerer. Det som vokser frem, er en videreutvikling av elementer som har ligget latent under overflaten.

Serien har holdt opp et speil til samfunnet og pekt på hva teknologien kan gjøre med oss. Men teknologi i seg selv er ikke nødvendigvis farlig. Det er hvordan vi utnytter den som er illevarslende.

Brookers snuoperasjon er helt naturlig. Det han gjør, er å rette det svarte speilet mot menneskesjelens mørkeste avgrunner. Det virker som om Brooker mener at ondskapen bor i oss alle.

Hvorfor betaler sladrepressen en formue for et bilde av en kjendis i de mest sårbare situasjoner? Hvorfor pøser strømmetjenestene på med true crime? Hvorfor graver vi i de mest groteske detaljer for nok et morbid dypdykk ned i psyken? Fordi vi vil ha det. Så enkelt. Og så deprimerende.

Brookers pessimistiske menneskesyn trer frem i all sin dysterhet. Resultatet blir ikke mindre dystopisk, for å si det mildt. Grøssene blir kanskje mer subtile, men de blir ikke mindre skremmende.