I 150 år har kjendisene gjemt seg på Lorry

Joachim Trier er neste mann ut til å få Lorrys høyeste utmerkelse.

Under innspillingen av «Affeksjonsverdi», hvor en av de sentrale scenene er satt hit, kunne Lorry-eier Karl-Otto Bauer fortelle filmregissøren og stamgjesten Trier at han skulle få en egen bås oppkalt etter seg – med navneskilt og portrett.

Sammen med Trier skal også Vigdis Hjort føyes inn i den ærverdige Lorry-tradisjonen. Fra før har navn som Jo Nesbø, Ingvar Ambjørnsen, Gunnar S. Gundersen, Maurice Budini og en rekke andre fått tildelt en bås.

De blir den neste generasjonen som setter sine spor i de omtrent 150 år gamle lokalene.

Lorry har ligget i Parkveien 12 siden 1870. Det er en institusjon det er umulig å ta feil av. Galopperende tivolihester henger over inngangen, og den fargerike Lorry-sjiraffen ruver med hodet høyt hevet over uteserveringen.

Bare navnet, «Lorry», vekker sterke assosiasjoner: til skandaler, kjendiser og fattige bohemer. Til eisbein, ribbe og husmannskost. Kunst, antikviteter og dekadanse.

Faktisk finnes det også et helt eget dyrerike der inne. Av ekte, utstoppede dyr.

Så høyt under taket at hele Norge våknet opp til store overskrifter en dag i 2012. Det er kanskje den Lorry-kvelden som er aller mest kjent.

Makten hadde gjort slik de så ofte gjør: Samlet seg rundt et bord på Lorry.

Telenors direktør, Norwegian-sjef Bjørn Kjos, milliardær Stein Erik Hagen, NHO-topper, Norsk Industris sjef – og sist, men ikke minst – daværende næringsminister Trond Giske (Ap). De hadde alle satt seg på samme bord. Der gikk skravla. Over stokk og stein.

Til slutt skal Giske ifølge VG ha sagt at «Harald Norviks tid som styreleder i Telenor kan være over». Og med det brøt kaoset ut. Kunne en minister gjøre noe sånt?

Men problemet stoppet ikke der, for ingen visste egentlig hva som var blitt sagt. Giske benektet det hele, og dermed meldte neste spørsmål seg: Hvem hadde eventuelt plantet ryktet – og hvem hadde sladret?

Kanskje var det dinosaureggene på Lorry? Eller visdomstannen til den avdøde skuespilleren Jon Eikemo, som i dag ligger i en glassmonter, og som ikke havnet der etter fysisk håndgemeng, men av ren og skjær frivillighet?

Eller det dannede svinet på veggen? Kanskje sjiraff én, eller sjiraff nummer to?

Bare veggene på Lorry vet.

Poenget er: På Lorry kan du i det ene øyeblikket møte statsråder som forsnakker seg og milliardærer som forspiser seg, og i det neste en fattig og slafsete bohem med en enda fattigere hustru.

Du kan finne en visdomstann i en glassmonter eller en utstoppet sjiraff på den ene veggen, og kunst av Ari Behn, Joan Miró og Edvard Munch på den andre.

Og faktisk kan du møte Hennes Majestet, Dronning Sonja, både på veggen og i levende live. For bare ett år siden var hun innom for å titte på Lorrys «kunstinstallasjon». «Spennende, morsomt og kreativt», var dommen fra dronningen.

Bauer tok henne med rundt i lokalet hvor «Oslo har snakket sammen i 150 år».

Til og med helt opp på loftet, hvor han har stuet bort hundrevis av kunstverk. Det er her favorittverket hans er. Snoopy.

Bauer er litt av en type. Han bokser om morgenen, mediterer til lunsj – og om eftermiddagen? Da driver han Norges mest særpregede restaurant som vegetarianer og avholdsmann. Noen må jo være edru i denne bransjen, som han sier.

– Drømmen har vært å skape noe som ikke finnes noe annet sted i Europa.

Han stopper opp og titter på kunsten i taket, før han fortsetter:

– Det er pretensiøst og nesten litt ekkelt å si det, men jeg tror det er sant.

Blant de mange bildene, dyrene og tingene som har bodd her i årevis, finnes det levende mennesker som har «bodd» her lenger. Noen av dem kan nesten ligne et kunstverk i seg selv.

Slik er det i hvert fall med den 82 år gamle kunstnersjelen Maurice Budini, en av legendene med egen bås på Lorry.

Han er en av landets mest kjente aktmodeller. Gjennom tidene har han aller helst vært naken, men de siste årene har han som oftest vært påkledd.

Ikke sjelden blir han også kalt «landets siste bohem».

Hvordan fikk han æren av å få en egen bås? Med avisutklipp, portretter og fotografier av seg selv?

Vel, la oss si det sånn: Maurice kom hit for første gang i 1963 – og har vært her siden.

Nesten hver uke i over 60 år.

– Dette er mitt hjem, sier han, med et dannet språk.

– Å gud, jeg gråter når jeg tenker tilbake på det. Det var en veldig sprudlende tid, sier han om de mange minnene herfra, i tiden som rant av gårde blant kunsten og krimskramset – og de mange gjestene, kjente og ukjente, som har fylt dette lokalet med varme i tiår etter tiår.

– Lorry er Lorry, altså, slår han sikkert fast, men la det ikke være noe tvil: Maurice har også en stor lengsel etter gamle dagers «dekadanse», som han sier.

Før i tiden spilte man og sang på det gamle tyske pianoet som venter enhver gjest ved inngangen, med en utstoppet brunbjørn, skulpturer og menyer oppå seg. Nesten som et symbol på nåtidens litt mer striglete, konforme Lorry, er det i dag lagt en dyne i pianoet for å hindre at slikt skal skje.

– Du bare gikk inn, og folk skrek, hylte og klemte. Det var så liberalt. Det var som å være i Paris, sier Maurice og lukker øynene.

Mens noen ser tilbake på hva Lorry har vært, finnes det mange av dem som ser fremover.

Tiden for Lorry er ikke over. Influenseren Sophie Elise (30) er en av dem som elsker stedet.

– Det er noe helt unikt. Du kan virkelig møte hvem som helst her. Kultureliten, statsministeren, de som skal på fotballkamp, noen som gjør seriøs business og folk som drikker alene ... alt mulig, sier hun.

Hun bekrefter myten om at kjendiser ofte drar på Lorry. Stedets mange kriker og kroker gjør det lett å gjemme seg bort.

– Jeg har dratt hit i årevis – både på lunsj med kolleger, på middager med venner, på date og alene. Det føles trygt. Lorry har alltid vært her, og kommer sikkert alltid til å være her.

Første gang hun kom hit, kræsjet hun med Ari Behn i døren. Det var for 10–11 år siden.

Siden den gang har hun fått masse minner.

– Det har vært drama på Lorry og det har vært kjærlighet på Lorry. Det er nesten litt rart at Se og Hør ikke henger rundt her. De hadde fått med seg mye, hinter hun.

De kunne for eksempel fått med seg hva som er Sophie Elises standardbestilling på Lorry: pasta fra barnemenyen.

– Det grøsser jeg litt av å si, for det ble voldsomt

«pick me»

, men det er det jeg craver mest og oftest.

– Seff. Det er altfor få kvinner på veggene der. Er det i det hele tatt noen?

Svaret på det er kun én. Kunstneren Lillebeth Foss. Men snart kommer også Vigdis Hjort sammen med Joachim Trier. Og kanskje – en gang i fremtiden – blir også Sophie Elises navn risset inn i en bås på dette myteomspunne stedet? Hvem vet.