Drikke ti øl og løpe 10 kilometer? Slik gikk det.

Kombinasjonen av alkohol og løping er ikke noe nytt. Tom Waits-løpet er blitt arrangert siden 1999. Vinmaratonet til Nicolay Ramm og Emilie Nereng tok helt av. Og i sosiale medier tar flere fatt på løpet som kalles Beer Mile.

Det var på tide at vi laget en egen Vink-løype inspirert av dette: 10 kilometer, ti øl, på Oslos uteserveringer.

Da vi kvalitetssikret ruten for dere, ble én ting raskt klart. Det finnes en feil måte å gjøre det på. Det har nemlig mye å si hvor lenge man blir på hvert stopp. Og hvorvidt man går for snitt (250 ml) eller halvlitere.

Dette er historien om hvor galt det gikk da vi prøvde Vink-løypen, og til slutt får du noen tips om hvordan det faktisk kan bli en fin tur.

Etter en tøff kilometer opp St. Hanshaugen, nyter vi pils i solsteken.

Alle barene i løypen har plass ute. Perfekt for litt svette, øltørste løpere.

Vi diskuterer ulike strategier for hvordan ruten skal gjennomføres. Hvor raskt skal vi løpe? Hvor lang tid skal vi bruke på hvert sted? Blir det halvlitere eller snitt?

Vi funderer over om vi noensinne har drukket ti øl på én kveld. Kanskje i løpet av en hel dag på 17. mai, konkluderer vi nervøst. To glass vann styrtes for sikkerhets skyld.

Drevet av et brennende konkurranseinstinkt bestemmer vi oss for å drikke halvlitere, og at vi skal bruke maks 15 minutter på hvert sted.

Dette var vår aller største tabbe, og i ettertid kan vi trygt konkludere med at vi aldri kommer til å gjøre det samme igjen. Velg snitt, og ta det kult!

Etter bare 9 altfor kjappe minutter på Parksalongen har vi drukket opp og løper videre.

På andre stopp får vi en benk i skyggen for oss selv. Vi klemmer de kalde ølglassene mot kinnene for å kjøle oss ned.

Begge prøver å tørke bort bartesvette uten at det er for åpenbart, men vi skjønner fort at fasaden må droppes. Vi skal tross alt svette, drikke og oppleve Oslo sammen.

Dessuten er magene fulle av kullsyre, og begge må rape.

Vi kommer i det minste til å bli veldig godt kjent, forskutterer vi.

Alle tegn til kollegial formalitet er borte når vi ankommer turens tredje stopp.

– Nååå koser vi oss.

Akerselva glitrer i solen. Vi raper stadig høyere. Latteren sitter løst.

Men det tok 4 minutter å bestille drikke, og sportsklokkene tikker. Vi er i en imaginær konkurranse mot oss selv og vil ikke tape.

– Har dere løpt fra Bergen til Oslo?

På Ocean Bar blir vi tatt godt imot av noen lokale stamkunder som pilser i solveggen. De synes nok vi ser litt slitne ut.

Vi får halvliterne våre og studerer neste etappe på Strava. Men våre kombinerte matte- og geografikunnskaper er ikke blitt skarpere etter fire pils.

Tanken på å drikke fem øl til er mildt sagt spennende.

– Kom tilbake når dere er tørste, roper eieren Ali mens vi løper videre med skvulpende mager.

Endelig noen deilige nedoverbakker!

Vi løper oss vill, og fnisingen er blitt til latterkramper.

– Vil du ha en slurk? trygler vi fotografen, som har fulgt etter oss på elsparkesykkel.

Svaret er kontant «nei». Som det har vært hele veien.

Ingen tvinger oss til å drikke opp, men vi gjør det likevel.

Det verste som kan skje, skjer.

Dette er ikke en løpetur hvor man møter bekjentskap med stolthet. En kjenning prøver å stoppe oss. Han ser forvirret ut.

Men det blir for vanskelig å forklare. Og farten skal holdes.

Vi klarer ikke å fullføre pilsen på tiden og må løpe videre – inn i turistmylderet langs Operaen.

Fotografen forlater oss for et hasteoppdrag. Skyting i Oslo.

– Er dette et førerkort? spør vakten mens han studerer et jobbnøkkelkort.

Vi ler nervøst, fomler etter riktig legitimasjon og får slippe inn.

En tilfeldig fyr får ansvaret for å passe på pilsen vår mens vi går på do.

Men plutselig har doturen spist opp dyrebar tid, og vi tilbyr to halvdrukne glass til samme fyr, som takk for hjelpen.

Bartenderen påpeker pent at kortet er satt inn feil vei. Vi prøver å kjøpe peanøtter.

Vi blir også spurt om vi vil ha vann, noe vi gledelig takker ja til.

Alt er morsomt, og igjen må vi løpe fra halvdrukne pils. Peanøttene blir med på siste etappe.

Det er fullt av gjester på uteserveringen, men ingen jubel og applaus å få. Bare lyden av et kamera som knipser. Fotografen er tilbake!

To pils havner foran oss. Det blir tatt én slurk.

Eller bare la løping og drikking være adskilt.

I etterkant havnet en av journalistene på sykehus, trolig på grunn av belastningen fra løpet. Symptomene oppsto omkring 24 timer etter at aktiviteten var gjennomført og innebar uspesifiserte magesmerter, samt forhøyede verdier av hvite blodceller. Journalisten var innlagt i 12 timer før hun ble utskrevet. Uten varige mén, men en erfaring rikere.