Bare sorgen i Borggården

– Jeg har gått hit helt fra starten i 2006, men nå begynner jeg å tvile på om det blir flere ganger, sier Spisevennen, som har trålet byens mange biffrestauranter på jakt etter det perfekte kjøttstykke siden tenårene.

– Det er ikke noe galt med selve kjøttet, men helhetsopplevelsen er langtfra slik jeg husker. De hadde blant annet verdens hyggeligste servitører, men de har tydeligvis sluttet, fortsetter han. – Servicen nå er helt OK, det er ikke det, men ting går litt tregere enn tidligere.

Det er altså en del å utsette på besøket, selv om vi ikke skal klandre restauranten for den dårlige starten:

Borggården biffrestaurant har et ganske lite lokale, og når det er fullt med folk blir det tett mellom bordene. Særlig når det ene selskapet bruker veggsofaen til garderobe. Spisevennen klemmer seg forbi kleshaugen og inn i hjørnet mens jeg tar stolen.

Selskapet består av gamle venner som har mye å ta igjen, så praten går høylytt over vinglassene mens vi prøver å konsentrere oss om menyen.

Spisekartet er stort sett som tidligere, men det er gjort noen mindre endringer.

– Før kunne du velge mellom entrecôte, ytre- og indrefilet eller en kombinasjon, men nå er ytrefileten fjernet fra menyen, sier Spisevennen. – Før fikk man gratinerte scampi, nå er det blitt reker isteden.

De har ennå hjortefileten og kylling, men jeg ender på spagetti med oksekjøtt for en gangs skyld, med gratinerte reker først.

Spisevennen vil ha carpaccio før den såkalte Limousin-symfonien med henholdsvis 100 gram entrecôte og indrefilet.

Mens vi venter på forrettene forteller Spisevennen om Limousin-kjøttets fortreffeligheter:

– Limousin-rasen kommer opprinnelig fra Frankrike, men den finnes også på noen gårder i Østfold og Buskerud. Kjøttet skal dessuten være sunnere enn vanlig kjøtt, mener han.

Jeg har bedt om et glass hvitvin til mine reker og har fått en Soave fra Veneto, der en flaske koster omtrent tre ganger polpris.

Rekene er en gedigen skuffelse: små, vandige og salte. Spisevennen er litt mer fornøyd med sine tynne flak oksekjøtt med parmesan, noen svarte oliven og ruccola.

– Kjøttet kommer nesten rett fra kjøleskapet, og olivenene fra et glass, men retten smaker godt, medgir han.

– Jeg ba om medium rare, men denne er nærmere medium, sukker Spisevennen.

– Det verste er likevel tilbehøret: En kald klatt puré, noen stekte sopp og en halv, kald maiskolbe. Bearnaisen og peppersausen har snerk på toppen og kommer antagelig fra pose – de smaker nesten ingenting. De fløtegratinerte potetene er derimot glovarme, men alt i alt er dette en skuffelse, sier han.

Min spagetti med oksekjøtt skal også inneholde peppersaus, men fløtesmaken dominerer. Ternet paprika, løk og sopp gir en viss tyggemotstand, men pastaen er litt overkokt og minner mer om en wokrett enn noe fra det italienske kjøkken.

Til dette har vi delt en halv flaske av husets rødvin, der en helflaske er priset til drøyt tre ganger polpris.

Vi avslutter med to tradisjonelle desserter: crème brûlée og sjokoladefondant. Den søte avslutning er grei, men ikke minneverdig.

– Det er synd å si det, men Borggården har sakket akterut i kampen om byens beste biff. Neste gang går jeg heller påTrancher, St. Lars eller Grilleriet, avslutter Spisevennen.