Trygt og greit på Aker brygge

– Skal vi sitte ute eller inne? Det ser usikkert ut ute i fjorden, men uteserveringen har store markiser og varmelamper, sier Spisevennen.

Vi står i køen utenfor Olivia på Aker brygge, der man har sørget for tydelig merking for å unngå smitte.

Bordvenninnen foreslår at vi trekker innendørs, og hovmesteren viser oss til et bord ved et av de store vinduene.

Ganske snart kommer en servitør med menyene.

– Unnskyld at de er litt fuktige, men vi har nettopp desinfisert dem, sier hun og heller opp vann fra en mugge som blir satt på bordet.

Alle restaurantene i Olivia-kjeden har hvert sitt tema, og på Aker brygge er Napoli byen som skal sette sitt preg på stedet.

– Jeg hører i hvert fall at kokkene er italienske, sier Spisevennen, som har passert det åpne kjøkkenet på vei til toalettet.

Han vil begynne med carpaccio, mens Bordvenninnen og jeg tenker på å dele antipasto all’ italiana, en miks av diverse italiensk smågodt. Til dette har Spisevennen funnet frem en toskansk hvitvin, Toricella fra produsenten Barone Ricasoli. Den er både frisk og fyldig, med både frukt- og kryddertoner, og skal vise seg å passe godt til forrettene.

Fatet med forretter består av parmaskinke, to typer salami, caprese, noen melonskiver, artisjokk, oliven og grønn pesto. Alt i alt en variert start på måltidet, og vi avslutter med å dyppe skiver med focacciabrød i pestoen for å få med oss siste rest av den.

Spsievennens rå skiver av oksefilet er overstrødd med parmesanflak, toppet med rucola, en sitronbåt, pinjekjerner og noen striper olivenolje.

– Det er sjelden feil å begynne med en slik rett, sier han og fremhever at retten ikke er kjøleskapskald, slik man kan risikere å få den noen steder.

Olivia på Aker brygge har et bredt utvalg pizzaer, så Bordvenninnen plukker ut en med sopp, trøffelkrem og hvit saus.

Spisevennen er som alltid kjøttsulten og bestiller pasta di manzo, tagliatelle med strimlet oksekjøtt. Den kommer med skogsopp, paprika, gorgonzola og en rik fløtesaus ispedd persille.

Siden vi ennå har hvitvin, har jeg satset på pasta med sjømat: linguine al profumo di mare med scampi, chili, sjalottløk og squashfløte. Min fløtesaus har også fått et stenk hvitvin. Vi får begge focaccia ved siden av for å kunne ta opp mest mulig av sausen.

– Denne burde dere prøve, sier Bordvenninnen og skjærer av to små stykker pizza.

Trøffelkremen løfter pizzaen sammen med soppen og er dermed den beste hovedretten. Spisevennens pasta di manzo er grei nok, men gorgonzolaen er nesten ikke til stede i sausen. Min linguine med scampi er også en rett helt på det jevne.

Nå får vi se om dessertene klarer å heve helhetsinntrykket, og både tiramisuen og sjokoladefondanten innfrir. Den flytende kjernen i fondanten står fint til bringebærcoulisen og vaniljeisen ved siden, mens tiramisuen er rik og fyldig i munnen. Pannacottaen smaker mer av fløten enn vanilje og skuffer litt.

Servicen har vært utmerket gjennom hele måltidet.

– Vi har ikke fått samme gode service på andre Olivia-restauranter, og prisnivået er også akseptabelt sett ut fra størrelsen på porsjonene, sier Bordvenninnen.

– Selv om det finnesbedre italienske restauranter i byen, er dette et trygt og godt sted takket være den gode stemningen.