En gjeng amerikanere med mer penger enn fornuft drar på ferie til Sicilia. De samles på øyas filial av den eksklusive kjeden The White Lotus. Det blir til en uke med dialog, drama, sex og dødsfall.
Den dypt vanedannende serien «The White Lotus» er tilbake. Den er like bra som i den første ferien.
Sesong 1 ble en overraskende suksess for HBO og skaperen Mike White. Jungeltelegrafen, kritikere og prisutdelinger jublet den frem. Dermed ble den forlenget med ny sesong og Emmy-statuett for beste miniserie.
Upålitelig horebukk
Forrige sesong var lagt til Hawaii. De fleste gjestene i denne andre sesongen er nye. Den eneste kjenningen fra første sesong er Jennifer Coolidge som Tanya. Hun er like filosofisk og selvopptatt som forrige runde, men nå er hun gift med mannen hun traff i sesong 1.
Det går selvsagt av skaftet. Hun må ut på ny jakt etter bekreftelse og omsorg. Det finner hun hos noen begeistrede homofile menn som tar henne med på ferie i ferien.
Hollywood-produsenten Dominic Di Grasso (Michael Imperioli) har med seg far Bert og sønn Albie til moderlandet Italia. Han vil vise at han er et brukbart menneske, og ikke en upålitelig horebukk. Det er ikke lett når de lokale prostituerte Lucia og Mia stadig dukker opp i resepsjonen.
Relasjonene er heller ikke ukompliserte når det rike paret Cameron og Daphne inviterer nyrike Ethan og Harper på drømmeferie. Harper har null interesse for å bli venn med ektemannens collegekompis og hans kone. Spesielt ikke etter hun oppdager at de ikke husker om de stemte ved forrige valg.
Ethan og Harper er invitert på ferie av Daphne og Cameron. Det synes ikke Harper er noe stas, spesielt ikke etter hun finner ut at ektemannens vennepar ikke stemte ved forrige valg. Foto: HBO Max
Bekmørk humor og lun menneskelighet
Spillerne er nye, men spillet er det samme. «The White Lotus» åpner med et dødsfall på tampen av ferien, før serien spoler tilbake. Handlingen skjer i hotellets restaurant og på diverse utflukter.
Mens den første sesongen ivrig diskuterte hvithet og klasse på Hawaii, handler det nå mye om sex og identitet. Unge Albie Di Grasso er oppgitt over bestefarens sleske flørting med alle unge kvinner som går forbi. Farens sexavhengighet avsløres gang på gang. Familien prøver å snakke sammen prinsipielt.
I god «The White Lotus»-ånd blir deres oppleste meninger utsatt for praktiske prøver. Slik blir det både drama, læring og katastrofe i episode etter episode.
Jennifer Coolidge er tilbake som Tanya Foto: Fabio Lovino/HBO
Den viktigste egenskapen hos Mike White er hvordan han blander bekmørk humor med lun, menneskelig varme. De grundige dialogene gir karakterene rom for å vise seg frem. De har fæle sider, men man utvikler også en forståelse for handlingsmønster og reaksjoner.
Aubrey Plaza er et godt eksempel som Harper. Den liberale Harper er irriterende fordømmende i sin selvrettferdige boble. I løpet av sesongen innser hun at hun er blitt det hun kritiserer. Hovedpersonene får god tid til å vise seg frem. Det gjør serien til en slags stilstudie i karakterutvikling i saktefilm.
Den dvelende fortellerstilen til tross, «The White Lotus» blir aldri kjedelig eller utmattende. Manuset Mike White har hamret ut er for bra til det.
Michael Imperioli, Adam Di Marco og F. Murray Abraham spiller Di Grasso-familien i sesong 2 av «The White Lotus». De er tre generasjoner på tur til moderlandet. Foto: HBO Max
Eim av tragedie
«The White Lotus» har denne tiltrekkende formen hvor dialoger og hendelser tilsynelatende fremstår som uavhengige sketsjer. Så knyttes de sammen til et stort spinnverk av relasjoner. Dermed blir karakterene hele tiden testet og skjøvet fremover. Siden serien åpner in medias res med et dødsfall, vet vi jo også at noen skal dø.
Det gir serien en eim av tragedie, en grell kontrast til de vakre omgivelsene og den luksuriøse stemningen. Eller som Tanya så treffende – og profetisk? – sier da hun ser utover det nydelige Middelhavet fra en klippe på Sicilia. «Se så vakkert det er ... jeg lurer på om noen har hoppet her?»
