Årets beste film

I «Close» skjer noe som ikke kan nevnes, fordi publikum må få oppdage det selv. Første gang jeg så filmen, ble jeg lamslått. Selv andre gang var jeg overveldet.

«Close» handler om en 13 år gammel gutt og hans første år på ungdomsskolen. Léo har et intenst vennskap med barndomskompisen Rémi. På den nye skolen blir de raskt konfrontert av medelevene:

Hvorfor tar de så mye på hverandre? Er de kjærester?

For Léo og Rémi er det uvant at deres vennskap blir mistenkeliggjort, og de reagerer ulikt. Det får dramatiske konsekvenser for begge.

Fordi vi alle har vært i et klasserom, lykkes «Close» med å skape gjenkjennelseseffekt. Mange har selv erfart at kampen for tilværelsen i skolegården kan være røff.

Samtidig er «Close» et friskt og originalt verk som sier noe dyptloddende om mannsrollen i dag, sett fra perspektivet til to tenåringer på landsbygda i Belgia.

Filmen viser hvordan menneskets urinstinkt og behov for intimitet og fysisk kontakt blir tabuisert av samfunnet.

Regissør og manusforfatter Lukas Dhont («Girl») er kun 31 år, men greier å behandle et brennhett samfunnsspørsmål som en moden og klarsynt kunstner.

Manuset er inspirert av Niobe Ways bok «Deep Secrets: Boys' Friendships and the Crisis of Connection» (2013). Der er 150 gutter intervjuet om vennskap med andre gutter.

«Close» er blitt en eminent kunstnerisk fremstilling av kjønn og identitet. Samtidig sier filmen noe universelt om å vokse fra barndomsvennen sin. Og om sorg og forsoning.

Spesielt imponerende er det hvordan Dhont har instruert de unge guttene i hovedrollene. 13-åringene Eden Dambrine og Gustav de Waele er begge helt uforglemmelige. Spillet deres er så organisk at det føles som å være tett-tett på livet til to virkelige ungdommer.

Ansiktene deres vises ofte i nærbilder. De har ikke lange replikkvekslinger. Men med finstemt mimikk og kroppsspråk formidler de det karakterene ikke makter å uttrykke med ord.

For eksempel skildrer en nøkkelscene et overnattingsbesøk. Før har guttene pleid å sove i samme seng. Nå legger en av dem seg på en madrass på gulvet. Vennen følger etter, men skyves vekk. Det utvikler seg til en fysisk kamp. Først lekeslåssing. Deretter med stadig mer kraft og temperament.

Guttene har ikke ord for den gjensidige skuffelsen de føler.

Dhont og medmanusforfatter Angelo Tijssens («Girl») viser at for mennesker som opplever noe tabubelagt, er det vanskelig å sortere følelser og snakke ærlig om dem.

Det er nesten noe tragikomisk ved de tidstypiske scenene fra klasserommet. Elevene har «livsmestring» på timeplanen. De sitter i en sirkel og drilles i å sette ord på alt fra sinne til savn og glede. Ungdommene har lært å snakke om følelser, men opptrer likevel ufølsomt.

Filmens handling er lagt til Flandern, og bilder av vakker natur rammer inn fortellingen. Léos foreldre driver et gartneri. Scenene herfra bidrar til at historien blir jordnær.

Léo og storebroren hjelper til med å plante og høste blomster etter skoletid. Blomsterknollene de sorterer, fungerer som et slående bilde på 13-åringene selv. Bare om de velsignes med riktige vekstforhold, kan de slå skikkelig rot og springe ut i full blomst.

Med stor omsorg for samfunnets skjøre spirer har Lukas Dhont dyrket frem årets mest hjerteskjærende og tankevekkende film.

«Close» er en usedvanlig vakker tilvekst til vår filmkanon.