Fansen får det vi vil ha – og mer til

Massiv i den forstand at hver episode er på godt over én time. Ja, alle episodene er nærmere filmlengde.

Siden forrige gang vi besøkte Hawkins, har det gått tre år, og vi har vært gjennom en pandemi. Fjerde sesong er mer av det samme, men du verden så godt det er å være tilbake sammen med El, Nancy, Steve, Dustin og resten av gjengen.

Det hele sparkes i gang med et blodig tilbakeblikk til Hawkins laboratoriet i 1979. Hva skjedde egentlig? Er det Elevens minner vi ser?

Så hopper vi til 1986 og dagens California. Sesong tre sluttet med at Eleven, eller Jane som hun egentlig heter, mistet kreftene sine. Hun flyttet til California sammen med Joyce, Will og Jonathan. Å passe inn i en normal hverdag er ikke smertefritt for Jane. Hun er annerledes, og hun mobbes.

Alle som har fulgt serien, vet at det å mobbe Jane er en dårlig idé. Det hele ender selvsagt blodig i en sekvens som sender tanker til skrekklassikeren «Carrie».

Fra starten gir brødrene Duffer oss akkurat det vi vil ha. Våre venner har begynt på high school, og filmer derfra er en egen sjanger.

Tilbake i Hawkins der det hele startet, har Lucas havnet på basketball-laget. Han sliter med lojaliteten mellom den gamle Dungens & Dragons-gjengen og de kule gutta.

Starten fremstår nesten som en pastisj på en John Hughes-film. Spesielt når skolens dronning Chrissy oppsøker nykommeren Eddie for å kjøpe narkotika, og det oppstår en felles forståelse i beste «Breakfast Club»-stil.

Men dette er ikke en rosenrød romanse. John Hughes møter fort Stephen King. Og det er i det grøssende universe at fjerde sesong leverer varene.

I en scene snakker Mike om at det har kommet et alvor inn i forholdet til Jane som ikke var der tidligere. Det samme kan man si om skrekkelementene. Fra første episode er humoren tonet noe ned til fordel for de mer groteske horrorelementene.

Det føles også som at det er mye som står på spill - sånn cirka verden som vi kjenner den.

Duffer-brødrene vet hva de driver med. Rollegalleriet er blitt utvidet for hver ny sesong, men alle karakterene som introduseres, passer godt inn i den allerede etablerte gruppedynamikken.

Sesongens problem, hvis man kan kalle det et problem, er at den følger mange forskjellige historielinjer som i starten foregår på ulike steder. Dette fører til at du ikke får den samme følelsen av tilhørighet med gjengen som de første sesongene hadde.

En av historiene foregår ikke overraskende i Russland. Joyce får levert en mystisk dukke på døren. Kan den være fra Hopper? Jeg skal ikke avsløre for mye, men siden handlingen foregår i 1986 og jernteppet fortsatt eksisterte, er det gamle fiendebildet med russerne som slemme skurker skremmende aktuelt.

Russland-historien er den linjen som først føles minst relevant, men noe sier meg at alt kommer til å henge sammen til slutt

På veien er det bare å lene seg tilbake og nyte et storslagent gotisk mareritt. Visuelt er bildene mørke og stemningsfulle. Vakre og brutale som den best fortalte spøkelseshistorien. Bruken av musikk, ikke minst sekvensen da Kate Bushs «Running up that hill» dominerer, er seriegull.

«Stranger Things» er velspilt, velprodusert og ikke minst er det drivende godt fortalt. Selv om episodene er lange, lover jeg deg at du bare må se en episode til. Siste del kommer 1. juli. Jeg har allerede begynt å glede meg.