Spennende drama om da USA ble avhengig av OxyContin

I boken «Pandora’s Lab» forteller Paul Offit om hvordan vitenskap kan ødelegge for menneskeheten.

Forskeren ser på transfett og hvordan det banet rom for hjertesykdommer. Miljøforbudet mot DDT og den påfølgende malariaepidemien får egen omtale. Det beste kapittelet handler om opioider.

Først rotet farmasibransjen det til med opium og morfin. Så ble det omdøpt til heroin, og vondt ble verre. Da burde opioider vært pensjonert som mirakelkur, eller? Nei da! Ut av laboratoriene kom oksykodon.

Den tungt vanedannende, brutale smertestilleren ble utstyrt med new speak-fraser som «war on pain» og «pain management». En armé av selgere overtalte doktorer til å fôre pasienter med dette livsfarlige dopet.

De senere årene har opioid-epidemien blitt godt dokumentert. Med «Dopesick» får temaet også sin egen dramaserie som avslører skandalene og tragediene. Resultatet er glimrende.

Michael Keaton spiller jovial landsbylege. Året er 1996. Hans pasienter er gruvearbeidere. Ofte har de knuste hender, alvorlige ryggskader eller andre arbeidsrelaterte skader. Når selgeren Billy Cutler kommer med mirakeldopet OxyContin, er ikke den jordnære legen vanskelig å overbevise.

Cutler har med seg et ferdig sett argumenter: Oxy er vanedannende for mindre enn én prosent av brukerne. Et spesielt utløsersystem hindrer brukere fra å bli avhengige. Det er på tide å frelse USAs arbeidere fra smerten. Alt støttes av godkjenningen medikamentet har fått fra Food and drug adminisration som mildere enn andre opioider.

Parallelt følger vi Richard Sackler fra 1986, da han erklærer at «the time has come to redefine the nature of pain». Sackler-familien eier Purdue Pharma, som utvikler OxyContin. Richard Sackler fremstilles som familiens ondeste. Han er en slags James Bond-skurk med labfrakk, pillestøperi og kun samvittighet for egen families suksess.

«Dopesick» er en sjokkerende historie. Seriens styrke ligger i hvordan den fremstiller arbeidet med å spre OxyContin som en boots-on-the-ground operasjon.

På små, grå møterom instrueres salgs-teamene. På kleine konferansehotell smøres legene. Utenfor apotekene blir brukerne desperate som Bubbles på en dårlig dag i «The Wire». I gruvebyene ranes og hores det for penger. Overalt dør folk.

Historien om konsekvensene fortelles i «Erin Brokovich»-modus. Noen standhaftige DEA-agenter følger tynne tråder inn i det kriminelle konglomeratet som er farmasøytbransjen, men til enhver tid personifiseres institusjoner, firmaer og kontoer av mennesker som tar avgjørelser. Slik blir serien som handler om et stort nasjonalt anliggende, gjort personlig. Jakten på sannheten setter også serien i kategori med sterke filmer som «Spotlight» og «State of Play».

Michael Keaton er gnistrende god som Dr. Samuel Finnix. Han sørger, jobber, fisker og tør så vidt håpe at OxyContin er mirakelmedisinen som kan redde hans ødelagte pasienter. Michael Stuhlbarg er tilsvarende – om enn noe utenomjordisk ond – sterk som Richard Sackler. De to er perfekte motsetninger når historien utfolder seg.

Mellom de spilles både FBI- og salgsteam-historiene elegant ut. Samtidig gir innblikkene i gruvefamilienes skjebner det hele en dyp menneskelig forankring. Regissør Barry Levinson viste allerede i 1988 med «Rain Man» at han kan lage drama hele veien til Oscar-seier. «Dopesick» blir nok stående blant hans bedre dramafortellinger. Det føles som Levinson og hans folk her lager noe viktig.

Farmasibransjen ha for lenge fått styre fortellingen om smerte og dens kur. Nå skal dreieboken rives i filler. Med Hollywood og Disney får forhåpentlig budskapet også enda mer tyngde.

Det sier mye om den nye opioidkrisen at ikke bare dokumentarister er nysgjerrige. Også dramaserier bretter ut farmasibransjens effekt på USA. I sesong fem av «Bosch» etterforsker Harry Bosch og partner J. Edgar rapet på en apoteker. Sporene leder dem mot en godt orkestrert pillesvindel.

OxyContin, som i serien omtales som heroin i pilleform, hentes ut i tusentall via falske resepter. Den eneste måten å sirkle inn Oxy-nettverket er at Harry Bosch går undercover. Der skal han avsløre en pill mill, et begrep som også dukker opp i episode tre av «Dopesick».

Av alle dokumentarer om opioidkrisen, er «Crime of the Century» den beste. Hvert fall om man vil ha historien fortalt av en av de beste dokubransjen. Gjennom to lange episoder går regissør Alex Gibney gjennom den planlagte lanseringen av OxyContin.

Den mektige Sackler-familien blir eksponert. Strukturene som ble bygget for å lansere OxyContin vises frem. Nettverk avsløres. Oscar-vinner Gibney er en mesterlig regissør («Citizen K», «Enron: The Smartest Guys In The Room», «Taxi To The Dark Side»). Han forteller historien så rolig og overbevisende som den trengs. Det er umulig å ikke bli sjokkert og rasende.