Nyoppussede Bass holder koken

Høsten 2022 stengte den populære nabolagsrestauranten Bass på Grünerløkka, men nå er dørene igjen åpnet. Perioden skulle brukes til oppussing og oppgraderinger. Menyen skulle også utvikles, fortalte restaurantsjefen til Vink da de stengte.

Tiden har de brukt godt, virker det som.

Her kommer deilig mat på skjønne fat, og servitørene er med på festen. Og i motsetning til mange andre steder: Prisen ødelegger ikke for godfølelsen.

Vi setter oss ved vinduet med utsikt til livet i Thorvald Meyers gate. Vi bestiller like så greit alt på menyen, bortsett fra snacks. Gildet starter med tre retter: focaccia, kubbeost og paté.

Pateen med svin er deilig og fettrik. Sviskebiter i lagene er en herlig overraskelse. Jalapeñoen er skåret i tynne og delikate skiver og gir det lille ekstra piffet retten trenger. Osten er kraftig, men ikke overdøvende. Rødbete- og solbærgeleen som kommer til, er litt svak på smak. Ingen av råvarene trer frem.

Men akk, Bass tilgis fordi brødet er saftig og luftig, og det serveres med pisket smør til. Noe som gjør oss veldig tilfredstilte.

Det er rolig i lokalet, og det utnyttes med effektivt å rydde og komme med nye retter til vårt bord. Stemningen blant de ansatte er herlig lett og uformell. Sommerlyset har gjort oss alle yre. Neste rett er kanskje kveldens mest splittende. Det er makrellceviche med nori. Den er servert i små kuber, som skal hentes opp med noriflakene, litt som en taco.

Makrellens fete karakter er en smakssak, men med norien blir det litt vel mye fisk i fjeset. Fisken i seg selv er feit og saftig, men her skulle jeg gjerne hatt noe friskt i tillegg.

Med neste rett glitrer det i øynene til min spisevenn igjen. Asparges med stracciatella (en myk og mild ost), og en grønn, syrlig saus til smaker himmelsk. Aspargesen er kjøttfull, konsistensene i retten skaper en bra dynamikk.

Til denne retten har vi fått litt riesling i glasset, fra produsenten Weingut Hirschof. Dens fyldige dråper med florale toner spiller på lag med den friske aspargesretten.

Det går nesten for fort. Smakene er enkle, men delikate, og man vil at kvelden bare skal strekke seg ut. Første hovedrett er oksetunge med en asiatiskinspirert saus med ingefær, fiskesaus og chili. Tungen er – ikke overraskende – übermør.

Til kjøttet får vi en pinot noir fra Sør-Afrika, fra produsenten JH Meyer. Kanskje litt vel kraftig til kjøttet, men den har god lengde og en fruktighet ved seg, så den er deilig å drikke i seg selv.

Siste hovedrett er breiflabb med kantalope og kremet saus. Kantalopen kjenner man lite til, men fisken er behandlet til perfeksjon. Puten av kveite er omslynget av den kremete sausen, som gir en god fylde. Men den overdøver ikke smakene, som er faren med slik saus.

Desserten har gitt hovedrollen til rabarbra på utmerket vis. Her er den ikke sukret ihjel eller gjemt under horder av kakefyll. Den gir det deilige sure stinget, med en vaniljesaus og lakris som lager en herlig harmoni i kjeften.

Servitørene har svinset rundt oss og plukket opp tallerkener, tilbudt oss mer brød og fylt opp vannet. Litt småprat gjør at vi føler oss godt ivaretatt, men det blir aldri for mye.

Her kan en kveld gå over på et alt for deilig blunk. Etterpå kan man flanere nedover Løkka med mett mage uten å ha ribbet lommeboken.