Norsk julefilm imponerer ikke

I lykkeboden på julemarkedet står en flott teddybjørn. Teddy er en bestemt fyr. Han vil vinnes av en riking, slik at han kan kjøre karusell og bli med på eventyr.

Alf Prøysens «Teddybjørnens vise» fungerer som utgangspunkt for årets norske julefilm. Bak prosjektet står Fantefilm. Selskapet har tidligere sørget for julestemning med filmene om Snekker Andersen.

I «Teddybjørnens jul» har de dessverre kokt suppe på veldig tynn kraft.

Historien om Mariann og familien er enkel. Kanskje litt vel enkel. Det hele starter med at hun tror hun ser et ekorn inne i juletreet. Det resulterer i en slapstickscene i Mikke Mus og Pluto-stil, men helt uten humor og sjarm.

Scenen er talende for hele filmen. I stedet for å koke sammen en historie med spennende figurer og en dramatisk kurve, består filmen av små scenarioer. Det henger ikke helt sammen. I tillegg er karakterene flate og endimensjonale.

Jeg hadde forventet mer av så solide manusforfattere som Lars Gudmestad og Harald Rosenløw Eeg. Parhestene står bak «Dragevokterens jul» og «Den største forbrytelsen». I «Teddybjørnens jul» virker det som om manusarbeidet har vært venstrehåndsarbeid.

Er det viktigste motivet bak filmen å skaffe klingene mynt i kassen? Filmen er glattpolert og proff. Den er helt uten brodd, harmløs, ufarlig og tilpasset det brede lag av publikum.

Til tross for en emmen følelse av kommersialitet, er ikke alt helt mørkt. Animasjonen av Teddy og Bolla Pinnsvin er godt lagd. Overgangene mellom animasjon og vanlig film er sømløse.

Barneskuespillerne, Marte Klerck-Nilssen og Vegard Strand Eide som lillebroren som har begynt å tvile på om julenissen finnes, løfter også filmen adskillige hakk. De har en leken og naturlig sjarm foran kamerat.

Ironisk nok fungerer ikke scenene filmet på Norsk Folkemuseum like bra. Det er nok meningen at det skal gi et hint av autentisitet, men de fremstår som en falsk kulisse. Kanskje skal de få oss til å lengte tilbake til Alf Prøysens tidsalder? Det var en tid da en familie besto av mor, far og barn. Filmen fremmer et bilde av kjernefamilien i et litt vel idealistisk og kvalmende nostalgisk lys.

Regissør Andrea Eckerbom har også hentet frem Nader Khademi i en liten rolle. Han fremstår som filmens mangfoldsalibi. Det virker mildt sagt påklistret. Khademi er en god skuespiller med utsøkt komisk timing. I rollen som selgeren som setter fast hånden i polkagris-krukken, er han ikke brukt godt nok. Humoren blir for enkel og banal.

«Teddybjørnens jul» holder ikke helt som film, men kan nok sørge for litt julestemning for de mest nostalgiske. Prøysen selv er også blitt borte i det hele. Du får riktig nok et lite potpurri av noen av hans kjente sanger, men forfatterens subtile humor er borte.

Resultatet er en flat julefilm som fremstår mer som et produkt laget for å tjene penger, enn som en god historie.