På slutten av den nye serien «Rain Dogs» låner hovedpersonen Costello Jones (Daisy May Cooper) en frase fra «Notting Hill». «I am just a girl standing in front of a boy asking him to love her», sier Julia Roberts i filmen fra 1999.
I en scene i serien står Costello – en alkoholisert, hjemløs forfatter og alenemor som jobber på peepshow, altså et slags strippeshow. Hun gjør det for småmynter – foran lånehaien sin. Hun spør om å få betalingsutsettelse. «I am just a girl standing in front of my debt collector…».
Det er et like fint øyeblikk i «Rain Dogs» som i «Notting Hill». Det er også mørkt, morsomt og beskrivende. Dette er nemlig ikke en typisk komedie.
Det er ingen lykkelig kjærlighetshistorie. Den er tidvis grensesprengende ukorrekt. Alt dette bidrar til å gjøre «Rain Dogs» til en oppsiktsvekkende god serie.
Costello er mor til Iris. De kastes ut fra en kommunal leilighet, og må ut på dramatiske eventyr. Fleur Tashjian og Daisy May Cooper spiller datter og mor. Foto: HBO Max
Stjålne biler og sexsalg på WC
La oss ta starten. Costello og datteren Iris (Fleur Tashjian) blir kastet ut fra sin kommunale leilighet. De trenger tak over hodet. Duoen hopper fra en stjålen bil via kottet til en kåt pervo, før de får kontakt med den gamle kompisen Selby (Jack Farthing).
Bestevennen har sluppet ut fra fengsel for drapsforsøk. Han benytter friheten til å selge oralsex til gamle menn på et offentlig toalett.
Sammen bryter de seg tilbake igjen i den kommunale leiligheten. En normalitet i hverdagen er gjenopprettet. Den hverdagen varer omtrent like lenge som en gjennomsnittlig rulletekst.
Jack Farthing spiller Selby. Han er dømt for drapsforsøk, spillegal og selger sex på offentlige toaletter. Han er også Costellos beste venn. Foto: HBO Max
En dysfunksjonell velferdsstat
Costello og datteren Iris er tett knyttet sammen. Det er likevel forholdet mellom hovedpersonen og Selby som er seriens bærebjelke.
De elsker hverandre dypt og intens. Kjærligheten gir seg mange harde utslag. Ville krangler. Sårende utskjellinger. Snurte avvisninger. Forsonende klemmer. Vennskapet svinger som flo og fjære, men manusforfatter Cash Carraway bygge på tålmodig vis opp magnetismen dem mellom.
Bakteppet er også interessant. Der «Top Boy» gjennom narkokrim viste frem Londons underside, viser «Rain Dogs» den beinharde realiteten som er Englands galopperende boligmarked og dysfunksjonelle velferdsstat. Det kunne blitt en orgie i Ken Loach-inspirert elendighet. I stedet brukes det heller til å gi serien en fasade av beinhard, kompromissløs humor.
«Rain Dogs» er vond å se på i sine dypeste daler, men tilsvarende lattervekkende morsom når elendigheten blir herset med. Se for deg «Withnail & I», bare med «Pørni» i hovedrollen som desillusjonert, kynisk peepshow-frilanser.
Iris, Costello og Selby i et av mange hektiske, lykkelige øyeblikk i «Rain Dogs». Fleur Tashjian, Daisy May Cooper og Jack Farthing spiller trioen. Foto: HBO Max
«If my life was a movie, it would be a fucking classic»
I likhet med de nevnte titlene, har også «Rain Dogs» en historie som leter etter varme og medmenneskelighet i røffe relasjoner.
Det klarer den gjennom omveier, nydelige portretter og utfordrende karakterer. Til og med den sengeliggende, syke serie-onanisten, spilt av Adrian Edmondson, blir som en koselig venn av familien i TV-sofaen.
«If my life was a movie, it would be a fucking classic», sier Costello i et øyeblikk da pilene peker oppover. Jommen bra at det ble en serie av den uforutsigbare galskapen.
