Rituelt selvmord. Påskeparade. Blod som renner fra øynene. Ekstase.
Spansk krimserie åpner med et pang. Den holder tempo gjennom åtte episoder i det som føles som én lang film. Episodene glir naturlig og ubrutt inn i hverandre.
Strømmetjenesten Max burde i bunn og grunn tatt hensyn til den norske tradisjonen og ventet med denne. En mer perfekt påskekrim skal du nemlig lete lenge etter. Handlingen er satt til påskeuken i den lille byen Morón de la Frontera i Andalucía i Spania.
Temaene er aktuelle. Undertrykt seksualitet, skam, religion og grådighet går hånd i hånd i en potent og engasjerende historie.
Fascinerende og skremmende
Åpningssekvensen er noe av det mest fascinerende jeg har sett på lenge. I et japanskinspirert rom i et spansk hus begår en mann seppuku – rituelt selvmord. Ute i byen pågår en av de mange påskeparadene.
Plutselig går en ung mann amok. En annen begynner å blø fra øynene. Så flyr nazarenerne til himmels.
Påskeparadene med maskekledde menn spiller en vesentlig rolle i «When No One Sees Us». Her flyr de maskekledde mennene av gårde. Foto: Max
Nazarene er en betegnelse på et religiøst brorskap som kler seg i helt spesielle plagg i påskeparadene i katolske byer i Sør-Europa. Statuer av Jesus og jomfru Maria bæres rundt i gatene i besnærende opptog. Medlemmene er kledd i dramatiske kapper og masker som ligner på dem i alle fall jeg assosierer med Ku Klux Klan. Paradene både fascinerer og skremmer.
Fra det øyeblikk nazarene letter fra bakken, har serien min udelte oppmerksomhet.
Sømløst og balansert
«When No One Sees Us» slenger ut mange tråder. Et nytt narkotisk stoff er kommet til byen. En amerikansk sersjant blir borte fra militærbasen. En ung gutt fra landsbyen forsvinner like sporløst. Et politisk maktspill og korrupsjon dominerer en valgkamp.
Serieskaper Daniel Corpas Hansen og regissør Enrique Urbizu er gode på å nøste. De viktigste trådene samles til slutt. Amerikanerne på militærbasen fremstilles langt unna et idyllisk «Top Gun»-lys. Her er det ugler i den berømte mosen. Noen av disse karakterene blir litt klisjéaktige.
Hovedpersonen er politidetektiv Lucía Gutiérrez. Hun spilles av Maribel Verdú, som er kjent for mange etter roller i «Pans labyrint» (2006) og «Og mora di også» (2001). Hun er enke med en opprørsk datter og en svigermor som holder på å bli dement.
Lucía Gutiérrez (Maribel Verdú) begynner å nøste i et mystisk selvmord. Hun får både forsvinninger og drap i fanget. Foto: Max
Gutiérrez får etter hvert selskap av den amerikanske agenten Magaly Castillo (Mariela Garriga). Seriens hovedroller fremstår som levende mennesker, ikke bare som karakterer i en historie. Gutiérrez er en av disse spennende karakterene jeg godt kunne tatt et glass vin med på den lokale baren.
Balansen mellom det private og etterforskningen er viktig. Jeg synes ofte at privatlivet får for stor plass i krim. Da tipper det over i melodramaet og blir klisjéfylt. Du vil heller ikke ha for mange intrikate detaljer fra politiets møtevirksomhet. Det blir kjedelig. «When No One Sees Us» store styrke er at den makter å integrere det hele på en sømløs måte. Balansen blir oppimot perfekt.
Mørket i solskinnet
Corpas Hansen og Urbizu er gode på å gi karakterene fine nyanser. I tillegg er miljøskildringene interessante.
En storstilt leteaksjon igangsettes. Foto: Max
Den amerikanske soldaten Andrew Taylor (Austin Amelio) får jobben med å passe på etterretningsoffiseren Magaly Castillo (Mariela Garriga). Foto: Max
Amerikansk militære representert ved Seamus Hoopen (Ben Temple), Castillo (Mariela Garriga) og Andrew Taylor (Austin Amelio). Foto: Max
Påskens lidelseshistorie setter sitt preg på byen. Gamle tradisjoner kolliderer med det moderne. Selv om europeiske serier kanskje ikke er like gode på action som amerikanerne, veier smale smug i gamle byer, kirker og klokketårn opp.
«When No One Sees Us» scorer også høyt på atmosfære. Serien kan kanskje beskrives mer som krim soleil enn krim noir. Spanias idylliske landskap og skinnende sol skjuler mørke hemmeligheter.
