«Heim»: Småbysex og singelliv

Hvem ville gjettet på at tidenes første spillefilm fra Steinkjer skulle starte ganske likt som Joachim Triers ferske Cannes-film «Affeksjonsverdi»?

Begge begynner med at en kvinnelig hovedperson, som har stjernestatus i underholdningsbransjen i Oslo, får akutt sceneskrekk. Hva kan vi lese ut av dette? At kjendiser er en elite det er lov å le av når de kollapser?

Begge filmene lykkes i alle fall effektivt med å etablere en komisk tone.

Regissør og manusforfatter Julie Skaufel (41) har tidligere skrevet manus til blant annet Netflix-serien «Hjem til jul» og «Evy og alltid» (NRK). Regidebutanten kommer selv fra Steinkjer. Hun lykkes godt med å lage et romantisk småbydrama krydret med autentisk trøndersk sjargong.

«Heim» løftes av gode, trønderske skuespillere og saftig, kortreist bannskap. Disse trønderske banneorden burde kanskje komme på Unescos verdensarvliste? «Jævla fettkjerring», «kukunge» og ikke minst selve godbiten i språksodden: «fettlærv», skjellsordet som hyppigst repeteres.

Hovedrolleinnehaver Hanne Skille Reitan (opprinnelig fra Stjørdal) er til daglig skuespiller ved Nationaltheatret i Oslo. I fjor spilte hun i Netflix-serien «Milliardærøya» fra Trøndelag, og nå fronter hun «Heim» på glimrende vis.

Reitan spiller Anni (39), som i starten av filmen etableres som «alle norske barns TV-dronning». Hun flykter hjem til moren i Steinkjer etter den tidligere nevnte kollapsen på direktesendt TV. Hun prøvde å avverge katastrofen ved å ta piller, men endte med å spy på kolleger og banne foran barn.

Sarkastiske, urbane Anni ser ned på hjemstedet og vennene som ble boende der. Likevel går det ikke lang tid før hun er omsvermet av to kjekke typer som hun kjente som tenåring, Erik (Lavrans Haga) og Kjell Rune (Hermann Sabado).

Akkurat dette er veldig god reklame for Steinkjer, om byen ønsker å tiltrekke seg unge kvinner som bare vil «pøke» og/eller stifte familie! Disse lokale mennene står tilsynelatende i kø for å ligge med – og prøve å befrukte – vår antiheltinne. I dette filmuniverset finnes det heller ikke sosiale medier, så her slipper man unna «ghosting», «benching» og andre intriger datingapper kan forårsake.

«Heim» følger en velkjent oppskrift. Men filmens styrke er skildringen av de mellommenneskelige relasjonene. Når karakterene flørter, mimrer og krangler, føles de som ekte personer der og da. Det er lett å tro på den irriterte tonen mellom Anni og moren (Hildegunn Eggen).

Spesielt Hermann Sabado og Hanne Skille Reitan får vist frem et bredt register av hva de er gode for. Hovedpersonen Anni mister stadig kontrollen. Disse scenene tilfører energi og virker rimelige ut fra hvordan vi har lært å kjenne henne. Sabado greier med finstemt mimikk å vise sårede følelser.

Derimot virker sidehistorien om bensinstasjonseieren som elsker å synge Elvis-låter, påklistret og oppkonstruert. Øyvind Brandtzæg spiller riktignok denne rollen svært godt.

Det er for øvrig pussig at en film som har et så tydelig trøndersk avtrykk, ikke bruker musikk fra området rundt «Norges rockehovedstad». I stedet hører vi Kent og andre svenske låter.

Ellers er det en god del produktplassering, for alt fra en stor bank til et lokalt slakteri. En leskedrikk jeg aldri har hørt om før, frontes tydelig på en restaurant. Jeg måtte google produktet, så ingen skal si at reklame ikke virker.

«Heim» er en effektiv og stramt fortalt film som rommer en dypere, sårere historie enn først antatt. Ikke overraskende kommer den også med en tydelig moral, som kan oppsummeres noe à la dette: Det er bedre med én ku på landet enn ti tullkuker i byen.