Årets store seriedrama

Året er 1989. Solomon Baek jobber med finans i New York. Han får beskjed av sjefene om at han ikke får forfremmelsen de har forespeilet ham. Provosert og forbannet lover han å lande en avtale i Tokyo for firmaet. Hans koreanske aner skal komme godt med.

«Hva, er du ikke japansk?» sier sjefene forbløffet. De lar ham fly østover. De neste klippene tar oss til Japans hovedstad, før vi sendes tilbake til japansk-okkupert Korea i 1915.

I åtte fantastiske episoder følger «Pachinko» Solomons slekt gjennom dramaet som har gjort det mulig for ham å gå i dress på Wall Street. Viktigst av dem alle er Sunja. Hun er Solomons bestemor.

Først dykker hun etter perler i Busan i Korea tidlig i forrige århundre, før koloniseringens dramatikk sender henne i armene på en slem fiskemegler så vel som en snill pastor. Lidelsen er stor. Utfordringene er tilsynelatende uoverkommelige. Den japanske overmakten er kolossal og knugende.

Som den japanske spillautomaten boken og serien er oppkalt etter, er alt rigget for at hun skal tape. Man kan gjerne prøve å lykkes, men når alt kommer til alt, er det ikke du selv som bestemmer om du vinner.

Under den japanske koloniseringen av Korea – som først ble avrundet med andre verdenskrig – flyttet to millioner koreanere til Japan. Det vil si: mange av dem ble flyttet av japanske myndigheter. Arbeidskraften var billig og kontrollerbar.

«Pachinko» er basert på en bestselgende slektssaga av Min Jin Lee. Der boken er fortalt noenlunde kronologisk om familien som ble dratt ned i det japanske dragsuget, lykkes serien stort med å hoppe i tid. Fiskemarkedet i Busan 1915. Jappetiden i Tokyo 1989. Jordskjelvet i Yokohama i 1923. Osaka 1975.

Scene for scene investeres det følelser i Sunjas tunge skjebne og harde slit. Bit for bit ser vi puslespillet som er hennes liv. Som i alle gode slektssagaer, stammer alt fra en persons tilfeldige valg og møter, og «Pachinko» tegner et inderlig og stort bilde av Sunja og koreansk mentalitet.

Hver episode har sin sterke, isolerte dramaturgi. Samtidig deles serien på midten med et overveldende emosjonelt crescendo i episode fire. Her spiller Min-ha Kim den unge Sunja med en porøs styrke som løfter serien inn i toppsjiktet. Kameraføringen på henne, fra fiskemarked via frierferd til fergetur, er utsøkt.

Som støtte får hun og serien delikat musikk fra Nico Muhly. Han er både kjent som Philip Glass-protesjé, Sufjan Stevens-samarbeidspartner og stjernekomponist. Muhlys rike, fintfølende toner er et av mange kunstneriske bidrag som gjør «Pachinko» til årets store skjermdrama så langt.

Seriens styrke er hvordan den bruker små objekter eller hendelser til å fortelle store historier. Pachinko-spillet som metafor er nevnt. De visuelle likhetene mellom jappekontor og Yokohama er en annen detalj. Sterkest av alt er den viktige rollen smaken av ris får i noen episoder.

At noen hvite riskorn forteller oss det vi trenger for å forstå en nasjons traume, sier alt om hvilke kvaliteter som driver denne fortellingen.

Samtidig forteller serien noe viktig. Den skildrer en viktig del av koreansk historie, en tid som ikke akkurat har vært overeksponert i Hollywood.

At Apple-maskinen rydder plass for å formidle dette i en serie på japansk og koreansk, gjør alle oss seere til vinnerne i strømmekrigen som nå pågår mellom de ivrige tilbyderne.