Lykkes i å ta for seg paradokset Bill Cosby

Bill Cosby (84) oppnådde en status i USA som ingen svarte før ham. Han ble en opphøyd farsfigur som samlet nasjonen. På det mest populære hadde hans sitcom «Familien Cosby» over 64 millioner seere.

Selv i det fjerne kongeriket Norge samlet han den vesle nasjonen hver lørdagskveld gjennom flere år. Cosby var kanskje den amerikanske underholdningsbransjens mektigste i denne perioden. Og han fremsto som skinnende ren.

Hans rollefigur Dr. Huxtable var en idealversjon det svarte Amerika så lenge hadde savnet, en som ubekymret levde ut den amerikanske drømmen. For de hvite var han akkurat så avvæpnende og unntatt fra rasebarrierene som han måtte være for å bli omfavnet.

I 2018 ble Cosby dømt til tre til ti års fengsel for et seksuelt overgrep på Andrea Constand i 2004. I 2021 ble dommen omgjort på grunn av en juridisk teknikalitet. Cosby ble sluppet ut av fengsel. Om lag 60 kvinner hevder at Cosby har utsatt dem for seksuelle overgrep i løpet av en periode fra midten av 1960-tallet og frem til 2000-tallet.

Jeg var et barn av Cosby, erkjenner serieskaper og komiker Kamau Bell i starten av denne serien. Men det var vi alle, inkludert undertegnede, som tidlig i barneårene lot meg forføre av den makeløse komikeren. Men for de svarte i USA ble hans fall ekstra smertefullt og komplisert. Og det er den historien Kamau her ønsker å fortelle.

Men før vi kommer til overgrepene, blir vi tvunget til å se hva som gjorde ham så folkekjær og uimotståelig. Det er en utspekulert og effektiv tilnærming som griper essensen av paradokset Bill Cosby.

Vi følger ham fra hans første famlende basketak med rollen som svart standupkomiker like før borgerrettighetskampen. Han finner seg ikke til rette som «sint ung svart mann», men finjusterer isteden sin ufarlige og komiske positur. Mens Sidney Poitier og Harry Belafonte demonstrerer i gatene, velger Cosby en annen vei. Han griper amerikanernes hjerter ved å stryke dem medhårs.

Men så, i noe som ligner en genistrek, setter han inn støtet som hele Amerikas barne-TV-onkel. Gjennom en rekker populære programmer introduserer han amerikanske barn for toleranse. Men ikke bare det: Han tar utgangspunkt i svart kultur og gir svarte barn en følelse av å tilhøre fellesskapet. Sannsynligvis oppnådde han mer på denne måten enn Poitier og Belafonte gjorde med sine markeringer, ikke minst gjennom sjenerøse donasjoner til svarte universiteter.

Cosby var blitt en nasjonalskatt og kunne ikke gjøre noe galt. Det verserte mange historier i underholdningsbransjen om at han var notorisk utro mot sin hustru. Men hvilken «viril» underholdningsartist var ikke det?

De som jobbet på «Familien Cosby» kunne se en lang kø av unge modeller foran stjernens omkledningsrom, men det var privat. Gradvis trer det frem et bilde av en kultur som ikke er villig til å ta innover seg hva som foregår i kulissene. Stadig flere kvinner forsøker å nå frem med sine historier om overgrep, men de blir ikke trodd, eller det dysses ned.

Serieskaper Kamau anvender en dynamisk tidslinje som skal vise hvordan Cosby helt siden 60-tallet perfeksjonerte sine overgrep. Som en av hans angivelige ofre sier det: «Han var ikke bare en begavet komiker, men en svært dyktig serieovergriper.»

Det som gjorde ham uvanlig effektiv som overgriper, var den tilliten de unge kvinnene hadde til ham i utgangspunktet. De hadde vokst opp med ham som barne-TV-onkel og gud. Om han mente de trengte en drink og noen piller for å slappe av mens de gjorde «øvelser» til en mulig rolle, så kunne de ikke annet enn å stole på ham. Da de våknet opp, klandret de seg selv.

Vi har sett flere serier og filmer om amerikanske kjendisers seksuelle overgrep de siste årene. De påberoper seg ofte å ville fortelle noe utover overgrepene og det sensasjonelle, men lykkes sjelden. Den samtalen HBO-serien «Allen v Farrow» halvhjertet inviterte til – om det er mulig å skille opphavsperson fra verket – går Kamau i dybden av her.

Amerikanerne og vi er nok like uenige om det som Jerry Seinfeld og Stephen Colbert er i et klipp vi får se. For de fleste er Cosbys fall en psykologisk gåte. For mange svarte en smertefull knute. Svarte kommentatorer mener den innledende svarte fornektelsen skyldes en grunnleggende skepsis til det hvite Amerikas historiske selektive rettferdighet.

Men serien skåner ingen. Den inviterer også, indirekte med sin konverserende form, til en selvransaking fra oss TV-seere. Gang på gang lar vi oss forlede av det vi ser på skjermen, og like ofte reagerer vi med raseri når inntrykket fra fiksjonen ikke harmonerer med virkeligheten. Men vi forbeholder oss retten til å fråtse i den offentlige heksejakten, helst med popcorn, uten å reflektere over at vi alle gjorde Bill Cosby mulig.