Mareritt-stemning i nissebyen Snøfall

Barne-TV kan være skikkelig skummelt! Da jeg så «Brødrene Løvehjerte» som seksåring, ble jeg vettskremt av uhyret Katla. Jeg forsto ikke helt hva dette vesenet i grotten var.

I «Snøfall 2» er monsteret minst like skremmende. De mørke kreftene i det joviale nisse-universet er egentlig stengt inne i en stein i skogen. Men etter at en nisse begår et etisk overtramp, begynner ondskapen å sive ut av den såkalte Dunkelsteinen.

Dette monsteret, som ser ut som en svart sky og lager skremmende lyder, går til angrep på omgivelsene. Frukttrærne råtner. Både Nordlyset og de små Naskenissene forsvinner.

For en voksen er det fort gjort å tenke at den svarte skyen symboliserer en kreftsvulst.

Hovedpersonen i «Snøfall 2» er ti år gamle Noah (Scott Philip Davis Brodtkorb). Han er et menneskebarn som bor i Verden utenfor, med en mamma som er kreftsyk. Da hun blir akutt innlagt på sykehuset, sier hun til sønnen: «Legene fant en skygge på bildet av magen.»

Det største dramaet i «Snøfall 2» handler om hvorvidt Noahs mamma kommer hjem til julaften – og om de mørke kreftene igjen blir forseglet i Dunkelsteinen.

Det er også flettet inn florlette handlingstråder som skal underholde de yngste. For eksempel tror ingen voksne på nisseungen Amina (Aella Arietta Baqwa Ruud) når hun påstår at Naskenisser finnes. Nils Jørgen Kaalstad spiller en pappa-nisse som alltid promper eller raper.

Første sesong av fantasy-serien kostet ca. 50 millioner kroner. Årets oppfølger har et budsjett på 75 millioner.

Likevel ser serien billig ut i starten. De første episodene minner om filmet teater. Kulissene som utgjør nissebyen Snøfall, er badet i kunstig snø og flatt scenelys. Jeg synes å huske at vi så flere oversiktsbilder i første sesong, som ga bedre inntrykk av geografien.

Kontrasten er tydelig til den ferske kinofilmen «Den første julen i Skomakergata». Juleeventyret er spilt inn på Maihaugen med ekte snø. Det gir en helt annen seeropplevelse.

Barna fra første sesong (Selma, Håkon, Pil og Frida) er blitt tenåringer i «Snøfall 2». De samme skuespillerne portretterer dem, men serieskaperne har ikke turt å gi de populære figurene noen negative karaktertrekk. Tenk så spennende om en av dem hadde hatt en karakterbrist?

I stedet er det Snøfalls bibliotekar Luna (festlig spilt av Silje Lindberg) som begår dumme handlinger i vanvare. At en vimsete bibliotekar blir skurk, er gøy.

I stedet for å arkivere brevene som menneskebarna sender julenissen, brenner Luna dem (grøss!). Konsekvensene blir dramatiske. Luna er så slurvete til å arkivere at hun i virkeligheten lett kunne fått jobb på Statsministerens kontor med ansvar for Sindre Finnes-permene.

Nissebyen Snøfall fremstår for øvrig som et patriarkat med tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Overhodet er en mann: julenissen Julius. Hans nærmeste medarbeidere er også menn: sekretæren Winter, lærlingen Pil og oppfinneren IQ. Bortsett fra Luna, jobber de mest synlige kvinnene med kos (baker), velvære (frisør) eller barn (lærer).

Selv om det er veldig mye festlig som skjer i «Snøfall 2», og eventyret garantert ender godt, kan de uhyggeligste scenene skremme noen. En yngre utgave av meg kunne fått mareritt av monsterskyen.

Når hele plottet endelig pakkes skikkelig ut, fremstår «Snøfall 2» som en kompleks, morsom, spennende og skummel gave til både store og små TV-seere. Først må vi bare gjennom noen tamme oppstartsepisoder uten magi.