Overfladisk og kjedelig

Hva er kunst? Hva er kunst verdt? Er det sløseri å holde seg med kunstnere? Hva innebærer det å ha et stort, fritt scenekunstfelt, finansiert av staten?

Det kunne vært spørsmålene i denne dokumentarfilmen, som handler om den omstridte Sløseriombudsmannen, Are Søberg, og det enda mer omstridte samarbeidet mellom ham og kunstner Morten Traavik.

I lang tid opererte Are Søberg under pseudonym på Facebook. Han la ut korte videoklipp fra eksperimentelt teater og danseforestillinger, sammen med beløpene de hadde mottatt i statsstøtte via Kulturrådet. Åpent mål, vil mange si: Det er lett å latterliggjøre eksperimentell kunst og å bli sjokkert over at noe som i en ett minutts video virker meningsløst, mottar millioner.

Som én som elsker teater i alle former, tenker jeg at diskusjonen om vi trenger kunst, den må vi tåle å ta. Men er det her den skal komme fra, og på disse premissene? Og hvorfor er den kontroversielle kunstneren Morten Traavik interessert i å bygge bro med et kommentarfelt som sammenligner scenekunst med psykiatri?

Og, forresten: Har vi ikke egentlig vært gjennom hele denne debatten på 1920-tallet, da Duchamp stilte ut et pissoar?

Denne filmen, som er laget for NRK, er en tapt mulighet.

Én ting er at kunstnerne som blir latterliggjort av Sløseriombudsmannen, ikke opptrer her. Noe annet er at denne dokumentaren er uutholdelig tradisjonelt og kjedelig bygget opp, med folk som snakker rett inn i kamera og med noen scener fra planleggingen av forestillingen.

Vi kommer ikke under huden på hverken Sløseriombudsmannen, hans kommentarfelt eller Morten Traavik og hans brokete scenekunstnere.

Jeg tenker at dette er en ryddig og tradisjonell dokumentar, men halvtenkt: Vi følger teaterforestillingens tilblivelse, men det er knapt noen interessante samtaler eller refleksjoner her, lite står på spill. Kanskje det speiler at Traavik ikke egentlig klarer å bygge bro mellom skyttergravene, heller.

Og ja, sjokk og sterke følelser er jo selve bensinen i sosiale medier, og på den måten snakker Traavik både Facebooks og Søbergs språk flytende. Men det er ingen som reflekterer rundt akkurat dette.

Det mest underholdende i denne dokumentaren er kanskje når Facebook-kommentarfeltets Borgar Lorvik jubler fordi han oppdager at han skal få 15.000 statlige kroner for å stå på en scene, uten et øyeblikk å tenke på om akkurat dette er sløseri.

Eller når Sløseriombudsmannen et øyeblikk glemmer at NRK er statsstøttet.

Til slutt utveksler Traavik og Sløseriombudsmannen erfaringer om samarbeidet. Sammen finner de ut at det er det intolerante kunstfeltet som har hisset seg mest opp over det merkelige samarbeidet, mer enn Are Søbergs kunstfiendtlige følgere på Facebook.

«Jeg er 80 prosent sikker på at 80 prosent av det kunstnerne sier om trusler, er løgn», sier Traavik. Det kan være fristende å snu en annen generaliserende påstand mot ham selv: Er kunstfeltet virkelig så intolerant som han vil ha det til?

Og mens Morten Traavik er overbevist om at dette prosjektet setter i gang store omveltninger og spennende tanker i folks hode, langt ut over dem som har sett forestillingene i Bergen og Drammen, er jeg mer i tvil. Jeg tror at Traaviks forestilling og samarbeid bare har etterlatt et vagt avtrykk i internett-skyttergravene før de igjen fylles opp av latterliggjøring og kunstfiendtlighet.

Denne filmen gjør ikke prosjektet mer minneverdig.

Forfatteren av denne anmeldelsen har forresten mottatt støtte fra Norsk kulturråd. Kanskje det forklarer at jeg ikke liker denne dokumentaren bedre enn jeg gjør: Den burde nok hatt mer rumpemaling.