Tar deg med ned i et kaninhull av konspirasjoner

En kunstkonservator i Oxford studerer et maleri under lupen. Åpningssekvensen i «Down Cemetery Road», basert på Mick Herrons debutroman fra 2003, er symboltung. Ikke gransk ting for grundig. Det er ikke sikkert du vil like svarene.

Herron er mannen bak seriesuksessen «Slow Horses». Forfatterens sarkastiske og sylskarpe humor preger også den nye serien, men forvent ikke en kopi av Gary Oldmans shabby og prompende spion.

Konservatoren heter Sarah, og hun brenner lasagnen i det som blir middagsselskapet fra helvete. Plutselig eksploderer nabohuset. En mann og en kvinne omkommer. En liten pike reddes ut fra ruinene for så å forsvinne.

Sarah, skarpt tolket av Ruth Wilson, er den nysgjerrige naboen som begynner å stille spørsmål. Hos politiet møter hun en vegg av taushet. Hvor er lille Dinah blitt av?

På impuls kommer hun i kontakt med Zoë, en misantropisk privatdetektiv. Livet blir ikke det samme. Det skal tross alt litt til for å komme til hektene etter å ha blitt forsøkt drept med tanntråd!

Ja, «Down Cemetery Road» er en slik serie hvor absolutt alt kan skje. Likene ligger til slutt strødd fra Oxford via London til idylliske Skottland. Balansen mellom humor, vold og mørkt maktspill er ypperlig.

Dekkoperasjonen de har kommet på sporet av, tar oss med helt opp til regjeringens skyggefulle korridorer. Agentene her har noen likheter med den håpløse gjengen i «Slow Horses».

De er noen rotekopper, spesielt Hamza (Adeel Akhtar). Han får i oppdrag å rydde opp i de løse trådene. Problemet er at Hamza ikke er så glad i vold. Da er det bra han har psykopatiske leiemordere bare en telefonsamtale unna.

Nerven i serien er Sarah og Zoë, fabelaktig spilt av Emma Thompson med grå piggsveis og svart skinnfrakk. De utfyller hverandre som i en god gammeldags kameratkomedie. De to damene må rydde opp i mennenes rot. Det er nok ikke tilfeldig at tittelsangen er Michelle Gurevichs «Woman's Touch».

Wilson og Thompson har perfekt kjemi. Sarah og Zoë er vidt forskjellige figurer. Zoë er smart og uredd, mens Sarah er et vilt kort som må finne ut hvem hun egentlig er. Det kan være litt vrient å forstå Sarahs valg i starten, men de gir mening etter hvert. Ikke alle passer som tradwife i et konformt forstadsliv.

Er alt som skjer like troverdig? Ikke alltid. Noen av birollene blir vel karikerte, men den ville historien fungerer innenfor egne rammer. Serieskaper Morwenna Banks har sammen med Herron skapt et besnærende serieunivers. Det skyldes mye den treffende dialogen samt solid karakterutvikling.

Serieuniverset er et godt sted å være – til tross for at noen av karakterene både er biske og ufordragelige. Darren Boyd i rollen som spionsjefen C er også et herlig portrett i kynisme. Skuespilleren er så høy at han ser ned på de fleste der han arrogant lener seg tilbake og drikker te, mens han utsteder drapsordrer.

Historien i «Down Cemetery Road» rulles også opp i et godt tempo, langt unna den typiske thrilleren med heseblesende fart. Små hint blir til store spor og enda større avsløringer. Serien har mye av den samme slentrende tonen som «Slow Horses». Etter én episode ville jeg bare se én til, helt til den dramatiske finalen.

Thrilleren tar deg med på en berg-og-dal-bane-tur med til tider sjokkerende vold, men også mye svart humor. Har du sansen for det, vil jeg gjette at Mick Herrons mørke kaninhull av konspirasjoner faller i smak.

«Down Cemetery Road» lykkes fordi den kombinerer Herrons satiriske brodd med et uvanlig varmt blikk på to modige kvinner. Den er både spennende, elegant, morsom og velspilt. Serien overrasker like mye som den underholder.