Alle som fulgte TV-serien «Seinfeld», forbinder Jerry Seinfelds hovedkarakter med diverse frokostblandinger som alltid sto fremme. De var et harmløst uttrykk for hans status som evig ungkar.
Ingen trodde vel at dette stakk så mye dypere. Aller minst at han senere skulle komme med en spillefilm om noen formative år i frokostblandingens historie.
Komikeren har lenge fantasert om å lage film om den store frokostblandings-krigen mellom Kelloggs og Post. Den tilspisset seg i 1963. Da sto slaget i Battle Creek, Michigan, om frokostblandingens identitet og fremtid. Skulle den være en sunn og tradisjonell frokost? Noe mer dristig, nærmere en kake, kanskje? Pop Tarts ble Kelloggs svar på den utfordringen. Det var et firkantet bakverk du kunne legge i brødristeren.
Seinfeld står for idé, regi og hovedrolle. Han tar ikke denne historien særlig alvorlig. For ham er den lattervekkende. For å få oss til å le har han hentet inn alt som kan krype og gå av talentfulle komikere og skuespillere: Amy Schumer, Bill Burr, Sarah Cooper og Melissa McCarthy, Hugh Grant og Jon Hamm.
Pop Tart er endelig autorisert av mattilsynet, og jubelen kan bryte løs. Foto: John P. Johnson / Netflix
Hans faste forfatterteam er på jobben med å gjenskape epokens optimisme og spinnville innovasjoner. Alt ligger til rette for en helaftens fornøyelig komedie om det amerikanske forbrukersamfunnets tilsynelatende uskyldige ungdomstid.
Fra Cuba-krise til månelanding
Denne ansamlingen av talenter minner meg om The Beatles' forsøk på å skape magi med filmen «Magical Mystery Tour». De trodde at bare de samlet nok talentfulle mennesker i samme rom, ville magiske ting skje av seg selv. Her uteblir også den forventede magien.
Seinfeld spiller sjefen for Kelloggs utviklingsavdeling. Han drømmer om å skape et produkt som vil omdefinere amerikanernes frokost. I kampen mot erkerivalen Post må han ikke bare vinne sukkermafiaen over på sin side. Han må også involvere presidenten og noen av nasjonens ypperste smaksdommere.
Amy Schumer og Max Greenfield. Foto: John P. Johnson / Netflix
Først og fremst forsøker Seinfeld å spille på avgjørende øyeblikk i amerikansk historie og populærkultur. Han gjenoppvekker Cuba-krisen med flaue vitser om JFK og Marilyn Monroe og planene om en amerikansk månelanding. TV-legenden Walter Cronkite kommenterer krigen mellom Kelloggs og Post omtrent slik han kommenterte Vietnamkrigen.
«Mad Men»-duoen Jon Hamm og John Slattery spiller reklameguruer. De pitcher en idé for Kelloggs. Dette grepet burde vært mer morsomt. Det er utført med så tung labb at det oppleves som programmatisk.
Stand up-komikerens begrensninger
Problemet er ikke at det skjer lite. Det skjer masse hele tiden, men i stedet for nøye oppbygde og regisserte sekvenser ender filmskaperen Seinfeld opp med en lang rekke vignetter. Han makter ikke å overføre respekten for håndverket som han alltid snakker om som komiker, til spillefilmformatet.
Jerry Seinfeld virker uinspirert både foran og bak kamera. Foto: John P. Johnson / Netflix
«Seinfeld» var på sitt beste et utsøkt stykke komediekunst, perfekt skrevet og med uklanderlig timet utførelse. I sitt første forsøk på å videreføre sin begavelse i spillefilmformatet virker Seinfeld uinspirert. Han er standupkomiker, ikke filmskuespiller. Det merkes.
For den ekstra tålmodige er det likevel øyeblikk som kan være verdt å vente på. Noe hever seg over helhetsinntrykket. Hugh Grant er ganske festlig i scenene han har som tigeren Tony i Kelloggs’ reklamefilmer. I den avsluttende ordduellen mellom Hamm og McCarthy i «Mad Men»-gjenskapningen gnistrer det også. Men det er dessverre for lite og kommer for sent.
