«Materialists» selges inn som en romantisk komedie, men avslører seg som noe annet: en kynisk og fascinerende dekonstruksjon av kjærlighet i kapitalismens tidsalder.
I datingmarkedet jakter mange på «enhjørningen». Det er mannen som har alt. På Manhattan treffer vi Lucy, en moderne Kirsten Giftekniv spilt av Dakota Johnson. Hun finner partnere til kravstore kvinner, og hun gjør det med et nesten vitenskapelig blikk for markedet.
Ikke forvent en tradisjonell romantisk komedie. I stedet får du et sylskarpt og smart blikk på hvordan kapitalismen har gjort kjærlighet til en handelsvare.
Når Lucy intervjuer sine klienter i jakten på «den perfekte mannen», lister de opp høye krav. Han må være høy, tjene millioner, ha fet leilighet, god familie, trygg oppvekst, være kjekk og ha bøttevis med sjarm. En enhjørning, altså. De rigide kravene fikk meg til å himle med øynene.
I «Stolthet og fordom» (1813) skrev Jane Austen som kjent at «det er en allment anerkjent sannhet at en velstående ungkar nødvendigvis må være på jakt etter en kone». Celine Songs film viser hvor langt vi er kommet – eller ikke er kommet – siden Austens tid.
Algoritmens tidsalder
Ekteskap har ikke alltid vært bygget på vår moderne idé om romantikk og kjærlighet. Fra tidenes morgen har det vært en transaksjon. Ideen om den romantiske kjærligheten vokste for alvor frem under romantikken på 1700-tallet.
Det er kanskje datingapper og algoritmenes brutalitet som har ødelagt filmromantikken, men popkulturen og Hollywood selger fortsatt den romantiske drømmen. «Kvinne i nød blir reddet av sterk mann» er en av sjangerens store klisjeer.
Lucy finner den unike enhjørningen – mannen som har alt – i form av Harry. Foto: SF Norge / Atsushi Nishijima
Det har likevel skjedd noe med den romantiske komedien. Kvinner trenger ikke redning i 2025. Det merkes i dagens fortellinger.
Det er stor forskjell på Julia Roberts' «Jeg er bare en jente som står foran en gutt og ber ham om å elske henne» i «Notting Hill» (1999) og Lucys «Ekteskap er en forretningsavtale».
Dating som business
I «Materialists» treffer Lucy enhjørningen i form av Harry, spilt av Pedro Pascal. Han er den komplette pakken. Harry tar henne med på fancy restauranter, har designerleilighet, masse penger og flørter godt.
Romantikk eller business? Foto: SF Norge / Atsushi Nishijima
Dialogen høres derimot ut som et forretningsmøte. «Jeg vet ikke om du liker meg, eller om du bare liker stedene jeg tar deg med på», sier Harry i en scene. «Jeg liker hvordan du bare betaler regningen uten å se på den», sier Lucy i en annen.
Romantisk? Overhodet ikke. Fascinerende? Absolutt.
De har ikke mye romantisk kjemi der de diskuterer markedsverdi og prisen på leiligheter. Det er også filmens poeng. Scenen hvor hun blir med ham hjem første gang og er mer opptatt av interiøret enn sex, er komisk, men også litt trist.
Blakk, men lykkelig?
Celine Song viser nok en gang hvor god hun er til å observere mennesker. Vi så det i den vakre debutfilmen «Past Lives» (2023), men «Materialists» er en annen type film. Budsjettet og stjernene er større, men noen elementer er bevart.
Ett er fotograf Shabier Kirchners tilbakeholdne kamera. Det observerer fortsatt og griper aldri inn. Kantene er likevel skarpere. Det lune og melankolske er erstattet av et lag svært vittig kynisme, men Song levner romantikerne en liten flik håp.
Men hva skjer når eksen dukker opp? Foto: SF Norge / Atsushi Nishijima
Det kommer i form av John (Chris Evans), Lucys håpløse ekskjæreste. Hun dumpet ham fordi han var blakk. Da de treffes igjen, er han akkurat like blakk. Han får likevel Lucy til å lure på om hun har prioritert riktig.
«Materialists» er ikke helt på høyde med Songs debutfilm, men den er en god og spennende vri på en forslitt sjanger. Til tross for en kald undertone hvor hun avkler både menns og kvinners materialistiske behov, blir den ganske rørende. Song er kanskje ikke så kynisk som hun vil ha oss til å tro.
