Å se en TV-serie om rike, berømte og vakre mennesker som er på luksusferie, kan ofte være meget tilfredsstillende. Gjerne enda deiligere enn å følge ekte personer fra dette sjiktet i sosiale medier eller et glossy magasin.
I en dramaserie vil elitens perfekte fasade gradvis slå sprekker, slik at farlig begjær og intriger pipler frem. Seerens fordommer om at rikinger er bortskjemte, har lav moral og driver med lyssky virksomhet, blir gjerne bekreftet.
Kikkerinstinktet tilfredsstilles når kameraet fråtser i den ypperste velvære som er mulig å kjøpe for penger. Selvtilfreds kan publikum innbille seg at deres eget moralske kompass er mye bedre enn de privilegertes. De ydmyke tjenerne de omgir seg med, er ofte dem vi heier på.
Både skaperen av den amerikanske TV-serien «The White Lotus» (2021–2025) og britenes krimdronning Agatha Christie (1890-1976), må ha innsett hvor deilig det er for publikum å se på at grådige og hovmodige mennesker fra overklassen går til grunne.
Anjelica Huston spiller dominante Lady Tressilian. Foto: TV2
Nostalgisk påskekrim
Spesielt i en stormfull tid som nå, kan det være skjønt å hengi seg til en nostalgisk påskekrim. Handlingen foregår sommeren 1936, for det meste på det overdådige godset «Gull’s Point». Det ligger skjermet til på en naturskjønn øy i Sør-England.
Her hersker den sengeliggende enken Lady Tressilian (Anjelica Huston). Om sommeren samles mange av hennes arvinger for å feriere på godset. Fra øya kan de se inn til fastlandet og et luksushotell, hvor de kan dra for å danse og feste.
Agatha Christie utga romanen «Towards Zero» i 1944, men plasserte likevel handlingen i en mer uskyldig fredstid. Ingen av hennes mest berømte detektiver er med. I stedet er den suicidale politiinspektøren Battle som får oppgaven med å nøste i mordgåten.
To av Lady Tressilians arvinger: Tennisspilleren Nevile Strange (Oliver Jackson-Cohen) og kona Audrey Strange (Ella Lily Hyland). De gjennomgår en bitter skilsmisse. Foto: TV2
God tid
Serien tar seg god tid. Det er både en styrke og svakhet. Først halvveis får vi vite hvem som er død. Frem til da blir vi godt kjent med miljøet og de 12 sentrale karakterene. De fleste er ganske typete, men ikke alle er den de utgir seg for å være.
Førsteinntrykket av dem gir likevel publikum et grunnlag for å spekulere underveis på hvem som er forbryteren, og hva motivet kan være.
«Towards Zero» er mindre glatt enn mange av de andre Agatha Christie-nyinnspillingene som har kommet i senere år. Tempoet er senket, og det er lagt mye flid i å skape en atmosfære som er mystisk, men behagelig å være en del av.
Kostymene, hårfrisyrene og kulissene er så utsøkte at de bidrar til at dette luksuriøse miljøet føles autentisk.
Tennisspilleren Nevile Strange (Oliver Jackson-Cohen) flørter rått med sin nye flamme Kay Elliot (Mimi Keene) under godsferien. Foto: TV2
Skuespillerlaget frontes av kjente navn. Det er en ren fornøyelse å se amerikanske Anjelica Huston spille den dominante Lady Tressilian. Britiske Matthew Rhys fra «The Americans» gir liv til politiinspektør Battle. Han sliter med traumer etter første verdenskrig.
Fokuset på at han er mentalt ustabil, gjør at han minner mer om TV-detektiver fra vår samtid enn suverene Hercule Poirot. Når drapsalarmen går, viser Mr. Battle seg likevel som en skarp og effektiv etterforsker.
Tennisspilleren Nevile Strange (Oliver Jackson-Cohen) og kona Audrey Strange (Ella Lily Hyland) har tilsynelatende et elsk-hat-forhold til hverandre. Foto: TV2
Drapets nullpunkt
Tittelen «Towards Zero» spiller på noe som ladyens advokat sier helt i starten. Mr. Treves (Clarke Peters) mener at alle mordgåter har et «nullpunkt», altså et tidspunkt da drapsplanen legges. Motivet kan oppstå årevis før mordet begås.
At antall mistenkte er begrenset, og at de er samlet på ett sted, gjør dette til en god gammeldags Agatha Christie-krim. Selv om pulsen aldri blir så høy i denne serien, er mordgåten fiffig skrudd sammen.
