Ufrivillig komisk «Ungkaren»

Da «Ungkaren» og «Jakten på kjærligheten» hadde premiere i Norge for 20 år siden, var programmene grenseoverskridende og en smule provoserende. Én person datet flere på en gang. Ganske uhørt. Det sosiale eksperimentet utløste både sjalusi, tårer, romantikk og uforglemmelig kleine TV-øyeblikk.

Siden den gang har normene for dating flyttet seg. Apper som Tinder har gjort det mer akseptert å sjonglere flere beilere samtidig. Grunnleggeren av Match har likevel påpekt at kvinner er veldig opptatt av at tradisjonelle datingritualer skal følges.

«Ungkaren» spiller på kvinners drøm om å bli kurtisert med fine middager og blomster. Mye blomster! Gud, så mange og langtekkelige roseseremonier vi må se på.

Nytt i år er at to ungkarer er med. De konkurrerer om gunsten til 19 kvinner i alderen 21 til 31 år. Innspillingen foregår i luksuriøse omgivelser i Hellas. Solvarmen gjør bikini og stringtruse til naturlig antrekk.

Ifølge en reportasje i Aftenposten i sommer skal det mye til for at dagens 20-åringer kaller seg kjærester. Det kan ta opptil ett år før de blir sammen med en sexpartner. Så hvor godt fungerer et formelpreget amerikansk TV-konsept, der målet er å finne en kjæreste i løpet av noen få uker?

Raskt melder følelsen seg av at ingenting egentlig står på spill. Minst én av kvinnene har tidligere deltatt i både «Ex on the Beach» og «Første date». Til sine 44.500 følgere på Instagram skriver Helene Hima at hun ble spurt om å være med på «Ungkaren». Dermed er det ikke helt troverdig at alle er der for å finne kjærligheten. Hensikten virker like gjerne å få mer eksponering og flere følgere i sosiale medier.

Tidlig begynner også noen av deltagerne å tvile på opplegget. En 24-åring lurer på om den ene ungkaren «er der av de rette grunnene»? Er han med for virkelig å finne «livslang kjærlighet», som henne selv? Det avsløres nemlig at han for få dager siden «snappet» med en søt 21-åring som kommer inn som deltager etter de andre damene.

At snap-fadesen slippes som en bombe, virker nøye iscenesatt for å skape drama. For underholdningen ligger i at produsentene greier å manipulere frem sterke følelser hos deltagerne, følelser som virker ekte der og da.

Ufrivillig komisk blir det når moralpolitiet viser seg å være på jobb også i dette syndige paradiset. Kyssing på første date får følelsene til å koke hos konkurrentene. En furten 24-åring mener at en 21-åring er «for ung til å delta».

Og finnes det noe mer krampaktig og iscenesatt enn en roseseremoni i 2023? Deltagerne er så mange at de knapt rekker å si hei til hverandre før «benchingen» og elimineringen starter:

Nei, nei, nei. Dette stive ritualet er ment å være «classy», men er så usexy og temperaturløst at man lett kan forveksle det med en avslutningsseremoni for ungdomsskoleelever.

Til sammenligning fremstår «Jakten på kjærligheten» som langt mer ekte. Deltagerne her er færre, en smule eldre, og de virker genuint opptatt av å finne en livsledsager. Gjerne en å få barn med.

Flere er så nervøse at det synes som de har vervet seg på tross av – ikke på grunn av – at de skal på TV.

Programmet er også langt mer moderne enn «Ungkaren». Her er det ikke den heterofile kjærligheten og et tradisjonelt kjønnsrollemønster som dyrkes. En homofil bonde er med i år. Thomas Steen og hans beilere snakker om at veien ut av skapet ikke har vært lett. Jakten på kjærligheten får plutselig en dypere mening.

«Jakten på kjærligheten» er en date-reality som fortsatt blomstrer. «Ungkaren» derimot, er en pjusk rosestilk jeg takker nei til. Eller vent, så høflig gidder jeg ikke være. Jeg ghoster.