«Tiger Stripes» er original body horror

Horror er et velkjent virkemiddel for å skildre tenåringers opplevelse av kroppslige endringer og følelsen av utenforskap. Helt siden «I was a teenage werewolf» (1957) har tenårene vært en blodig og grøssende slagmark for særlig vestlige filmskapere.

Men det er sjelden sjangeren anvendes like subversivt som i denne debutfilmen fra Amanda Nell Eu. «Tiger Stripes» er Malaysias Oscar-kandidat, men den tegner ikke noe positivt bilde av samfunnet som omgir hovedpersonen.

12-årige Zaffan (Zafreen Zairizal) er et naturlig midtpunkt i venninnegjengen på landsbygda i Malaysia. Hun leder an skolens tøffeste jentegjeng når de legger ut selfies og danser vågalt i Tiktok-videoer. Men de må være forsiktige. Det er et i hovedsak strengt islamsk regime som leder skolen, og altfor utagerende oppførsel straffes.

Venninnene liker å se Zaffan utfordre grensene, men de frykter også for hva hun kan finne på. Det er likevel ikke det faktum at Zaffan våger å vifte med behåen hun har under hijaben som blir hennes bane. Nei, det er den dagen hun får menstruasjon at alt endrer seg.

Som moren hennes så oppmuntrende sier det: Heretter er du regnet som skitten. Menstruasjon er noe man ikke skal snakke om og skjule så godt man kan.

Det betyr at Zaffan ikke lenger får delta i bønnemøtene på skolen. Ikke at hun er lei seg for akkurat det. Men fallet som jentegjengens leder og den påfølgende isolasjonen går snart på helsen løs.

Hun får ekstreme utslett på kroppen og hallisunerer. Det er verdt å vite at malaysisk folklore er full av kvinnelige demoner. Noen av dem lever i trærne og vandrer rundt i gatene om natten. Om Zaffan faktisk ser demoner i denne filmen, eller blir en demon selv, er ikke så avgjørende.

Dette er en horrorfilm der Zaffans virkelighet blir vår virkelighet, og grøssende antydninger og frykt er det som driver mye av handlingen. Den uforstanden Zaffan møter fra foreldre, venninner og skolens ledelse gjør at vår empati med henne vokser. Men denne identifikasjonen blir samtidig satt på stadig nye prøver etter som Zaffans tilstand blir mer ekstrem.

Amanda Nell Eu er halvt britisk og halvt malaysisk. Det har gitt henne et dobbelt perspektiv på kulturen hun her skildrer. Det originale premisset gjør det til en annerledes horrorfilm.

Her er ikke frykten og grøssene tatt ut av løse luften i form av anmassende effekter. De er isteden nært forbundet med kulturell og sosial undertrykkelse.

Nell Eu er tilbakeholden med effektene, men når hun først slipper dem løs, er de i enkelte tilfeller overraskende overtydelige. Men fordi disse motivene har forankring i lokal folklore, kan det godt hende at publikum i Malaysia vil se ting jeg ikke ser.

Jeg ble for min del rykket litt ut av fortellingen av disse grepene. Denne filmens store styrke, ved siden av sin originalitet, er det drivende gode skuespillerensemblet av unge jenter. De er såkalte amatører, men spiller her fletten av de fleste andre ensembler på kino akkurat nå.

Dynamikken mellom de tre sentrale rollefigurene er dønn overbevisende, midt i all horroren de utsettes for. Zairizal i hovedrollen er et sensasjonelt funn filmskaperne gjorde på Tiktok (hvor ellers?). Deena Ezral er også imponerende som lumsk venninne og den såkalte normalitetens våpendrager.

Det som gjør at filmen lykkes er at skuespillerne sammen med regissøren setter det monstrøse i ledtog med kampen for å være seg selv. Du bør omfavne de demonene kulturen din påtvinger deg, synes budskapet å være. Men du gjør det på eget ansvar.