En ufrivillig parodisk terrorserie

En tenåringsgutt blir funnet brutalt drept i den fiktive bygda Vestvik på Vestlandet. Dagen før var han mistenkt for å ha gjort hærverk mot det lokale asylmottaket. Noen hadde skrevet «Muslims go home» på ytterveggen, og en søppeldunk var tent på.

Dette høres ut som en passende opptakt til en spenningsserie om høyreekstrem terror. Dessverre er miljøskildringen så spinnvill at starten blir ufrivillig parodisk i stedet for nervepirrende.

Det er synd, for andre ting trekker opp. Dronebildene av den smellvakre naturen er spektakulære, og skuespillerne gjør en solid jobb, ledet an av Ine Wilmann, Pål Sverre Hagen og Preben Hodneland i de største rollene.

Serieskaper Gjermund Stenberg Eriksen (Mammon) har uttalt i Kampanje at Furia «skal være Europas Homeland med fokus på høyreekstremisme.» Det er et godt konsept på papiret, og Eriksen lykkes etter hvert med å mane frem noen skremmende gode scenarioer om mulige terrorhandlinger.

Men serien klarer ikke å skildre virkelighetsnære hendelser overbevisende nok til at man tror på eller bryr seg om figurene.

For tilbake til den drepte tenåringen: Lensmannen (Henrik Mestad) ser på det maltrakterte liket omtrent like avmålt som om han har funnet en selvdød måse.

Hverken han eller andre i bygda fremstår spesielt rystet, til tross for at det er første gang det skjer et mord i Vestvik. Guttens kjæreste presser så vidt frem noen tårer. Reaksjonene står ikke i forhold til den bunnløse tragedien.

Handlingen foregår høsten 2021. Og trolig har Senterpartiet allerede vunnet valget, for politikorpset er oppsiktsvekkende tallrikt med tanke på at vi befinner oss i en liten bygd (innspillingen var i Åndalsnes).

Ikke nok med det: Tilfeldigvis befinner det seg også to PST-agenter med skjult identitet i bygda.

Den ene har i en årrekke prøvd å infiltrere et topphemmelig, høyreekstremt nettverk i området. Den andre, Asgeir (Pål Sverre Hagen), har akkurat flyttet til Vestvik for å skjule seg for en russisk mafiasjef som vil kverke ham.

Nå er det ikke noe galt i å lage en lettbent politisk thriller. Utfordringen er at serien låner tyngde og troverdighet fra ekte terrorhendelser, spesielt fra angrepet på Utøya og regjeringskvartalet 22. juli 2011.

Det vises korte arkivvideoer fra bombingen i Oslo, og vi ser ekte bilder av terroristen som forlater åstedet. Navnet «Fjordman» nevnes hyppig. Den virkelige Fjordmans opplevelser 11. september 2001 tyvlånes også i en scene, lett omskrevet.

Det blir imidlertid for lettvint å si at Furia har «fokus på høyreekstremisme». Serien tar så vidt en kjapp titt ned i den avgrunnen av vold og hatefulle holdninger høyreekstremismen stadig åpenbarer for oss.

Serien blir ikke viktigere eller mer seriøs bare fordi Utøya nevnes i hver episode. Det blir et enkelt fortellergrep for å minne oss på at vi kan rammes av terror i virkeligheten.

Selv om det er mulig bildene av den blendende vakre vestlandsnaturen skal selge serien til utlandet, ville jeg likt Furia bedre uten de to første episodene fra Vestlandet.

Lite av det som skjer i dem, er veldig viktig for resten av handlingen som for det meste foregår i Tyskland.

Furia fungerer langt bedre når den zoomer ut og gradvis transformeres fra ufrivillig parodisk bygdekrim til en mer klassisk agentserie.

Da er vi tett på en velspilt agent som lever et livsfarlig dobbeltliv. Agentens kamp mot klokken for å stoppe et gigantisk terrorangrep er spennende, om ikke så unikt.

Serien nærmer seg koketemperaturen på sitt beste, men detaljnivået mangler altså finesse. En slåsskamp under et gravøl er et eksempel på en håpløst svakt regissert actionscene.

Og en slåsskamp om en Ipad for å stoppe et terrorangrep i siste sekund, er så banal at det minner om påskekrimmen på NRK Super.

Slik lar en norsk terrorserie med internasjonale ambisjoner det hele munne ut i en kamp om et lite nettbrett.