Lekker, men rotete

Det er mye som er ille i verden for tiden, men mangel på filmatiseringer av Carlo Collodis «Pinocchio» lider vi ikke under.

På en måte er det underlig at denne pekefinger-aktige, men likevel tross alt sjarmerende moralprekenen fra slutten av 1800-tallet er noe man stadig vekk ønsker seg tilbake til. Den har elementer som kan minne om den tyske barnemoral-klassikeren «Busteper», hvor det som i «Pinocchio» går dårlig hvis man ikke gjør som ens foreldre sier.

Før Disney gjorde sin klassiske versjon fra 1940, hadde Walt og kollegene, ifølge Neal Gablers biografi, brukt lang tid på å gjøre Pinocchio mindre skremmende og mer elskelig. Likevel gikk det ikke spesielt godt for filmen i starten. Muligens, antyder Gabler, fordi folk hadde de harde 30-årene for friskt i minne og ikke ønsket å bli minnet om fattigdommens brutaliteter.

I 2019 kom Matteo Garrones live action-versjon med Roberto Benigni som Geppetto. Filmen baserte seg på godt skuespill samt masker, sminke og kostymer snarere enn spesialeffekter, og resultatet var over all forventning. Den filmen har noen øyeblikk som for meg kommer til å kunne vare lenge.

For to måneder siden kom Robert Zemeckis versjon med Tom Hanks som Geppetto. Den så jeg en halvtime av før jeg ikke orket mer. Den er søt og tradisjonell, men også underlig emosjonelt kjølig, og den tilfører lite til det allerede kjente, utenom høyere tempo og noen fine dukker og figurer.

Og nå kommer altså Guillermo del Toros animerte dukkefilm. Visuelt sett er den ganske så fabelaktig. Del Toro og hans co-regissør Mark Gustafson leker seg med store tablåer i renessansestil og briljerer med modeller og dukker. Alexandre Desplat har laget et par lettglemte musikalnummer, men for øvrig fungerer musikken fint, og et vell av gode folk står bak stemmene.

Vi får for eksempel Ewan McGregor som gresshoppen, Christoph Waltz som den omreisende og kyniske tivolisjefen, Cate Blanchett som apen hans og Tilda Swinton som feen. Lyd og bilde er med andre ord imponerende så det holder.

Men så var det historien. Del Toro og Gustafson tar seg store friheter med boken. Det er lov med en bok som er 140 år gammel. Men jeg sliter med å oppleve at endringene er til det bedre.

De åpner med en sekvens om Geppettos sønn, Carlo, som forulykker, og som dermed skal gjøre Geppetto ekstra trist og mottagelig for et nytt barn å være glad i. Man kan tenke at dette er en start som burde være til stede allerede i boken, men det er den altså ikke.

Videre flyttes historien fra 1880-tallet til 1930-tallet og bygger inn fascismen og utbruddet av andre verdenskrig. Det beste som kommer ut av dette, er et fornøyelig miniportrett av Mussolini, som forresten ikke er helt ulikt beskrivelsen av samme mann i Kajsa Næss’ nettopp utkomne og kritikerroste «Titina».

Men ellers roter bruken av fascismen til historien. I tillegg brukes et udødelighetsmotiv som låner elementer fra Wim Wenders «Himmelen over Berlin» hvor det går an å velge livet, og dermed døden, fremfor alltid å være udødelig.

Dette gjør Pinochios indre reise til noe ganske annet enn vi er vant til. Samtlige karakterer er tiltrekkende, men de tar aldri tak i dybden som ligger innbakt i materialet, og jeg sitter igjen med en følelse av at man har lagt mange krefter inn i det visuelle og færre inn i nødvendigheten av det som skal fortelles.