Filmen om Luther er en sterk James Bond-søknad

Må du ha sett hele serien om politimannen John Luther for å følge med i filmen? Nei, det trenger du ikke.

«The Fallen Sun» er en frittstående historie, men du går nok glipp av noen nyanser om du starter med filmen.

Luther er en mildt sagt kompleks karakter. Gjennom fem sesonger har han dyrket gråsonene mellom rett og galt. Han er den typen politi som ikke greier å legge igjen jobben på kontoret. Det har ødelagt ekteskapet, og i løpet av serien blir Luthers forhold til loven mer og mer skakkjørt.

Luther blir besatt av saker og har en hang til å reagere med vold. Han spilles av Idris Elba. Det er mange som mener han bør bli neste James Bond, og denne filmen er i så måte en sterk søknad.

Av den opprinnelige besetningen fra serien er det bare Dermot Crowley ved siden av Elba selv som er med videre. Crowley spiller politisjef Martin Schenk som nå er blitt pensjonist, men som dras inn i intrigen.

I likhet med serien, tar filmen oss med inn i hodet til en seriemorder. David Robey (Andy Serkis) er tech-milliardær med en virkelig syk sjel. Kidnapping, tortur, drap og «red rooms» dypt nede i «the dark web» er bare noen av ingrediensene i hans langtidsplanlegging av rendyrket ondskap.

Robey skjuler sine infame planer bak det mest uskyldsrene utseendet. Andy Serkis går Hannibal Lecter en høy gang og spiller morderen som en unnselige person. En mann du ikke hadde ofret et blikk hadde du stått ved siden av ham på busstoppet. Robey er så ond at det nesten tipper over i det parodiske.

Filmen starter med at Luthers overskridelser blir gjort offentlige av seriemorderen. Starten er kjapp, effektiv og ender med Luther i fengsel. Her blir han selvsagt ikke lenge.

Luthers erstatter i politiet er etterforsker Odette Raine. Hun er godt spilt av Cynthia Erivo, men manusforfatteren burde gitt henne mer dybde og flere sjatteringer.

Manusforfatter Neil Cross, som også sto bak serien, og regissør Jamie Payne kaster derimot ikke bort tid på karakterutvikling. De tar det som en selvfølge at vi kjenner til Luthers liv og virke på feil side av loven.

Det du får, er en stram thriller med god fremdrift. Den er spennende, skummel og ganske ekkel når den bretter ut seriemorderens mest perverterte og nedrigste drapsfantasier.

Et minus er at actionsekvensene er hurtig klippet og lite detaljerte. Det går kjapt. Filmen skal ha pluss for å bygge opp god stemning når Luther, ikledd sin karakteristiske frakk, vandrer gjennom Londons mørke smug.

Serien dyrket den regnfulle London-estetikken for alt den var verdt. Filmens atmosfære er også best når den følger Luther på rømmen i storbyen. Uten å avsløre for mye må jeg her fortelle at deler av handlingen foregår i Norge. Filmen påstår riktig nok at det går direkteferge fra Dover til Norge, noe det ikke gjør, men pytt sann.

Fotograf Larry Smith utnytter det snødekte landskapet fint, men ikke tro at det er filmet i Norge. Sekvensen er spilt inn på Island. Der har de en mer forutsigbar incentivordning enn vi har her til lands.

«Luther: The Fallen Sun» har beholdt mye av den mørke atmosfæren fra serien, men film krever et annet fortellertempo. Dermed går det kjapt, spesielt mot slutten. På tross av at filmen hopper bukk over noen hindre, er veien mot finalen ganske underholdende.

Filmens slutt er åpen, men morsom. Den kan lett leses som en søknad til en viss agentrolle. Elba selv har avkreftet ryktet. Jeg er John Luther, ikke James Bond, har han sagt. Du får tolke slutten som du vil. Jeg holder Bond-døren litt på gløtt.