På Smalhans er det som om bestemor er kokk

Venninnen min sier at hun har hatt ett godt og ett dårlig måltid på Smalhans de siste årene. Hvordan blir det tredje måltidet hennes her?

Det begynner i alle fall bra. En svært formidlingsvillig servitør virker veldig fornøyd med at noen av gjestene (kanskje endelig) sier ja takk til full vinpakke denne tirsdagskvelden. Nå kan han fortelle om deres vin-ideologi.

Kort oppsummert skal det være naturlig. Ikke noe eikepreget chardonnay, nei.

Man kan velge mellom to menyer. Smalhansmeny koster 645 kroner og består av fem retter. Vi flesker til med deres Krøsusmeny som koster 775 kroner. Da får man to ekstra retter.

Vi begynner med en fjøl med den spekede lammepølsen Voi voi fra Ask, en skål oliven, smørstekt brød, urtesmør, og viktigst av alt en kyllingleverkrem med tyttebær. I glasset får vi bobler fra Italia. Zanatto Frattola er en perlende vin fra Veneto i Italia.

Vinen viser seg å ha stått åpen litt for lenge, men servitøren vår virker bare takknemlig da vi opplyser om det. Han kommer løpende med en ny flaske og er faktisk litt glad, for nå kan vi se «bruskorken» på flasken poppe.

Det er en veldig fin start på måltidet. Vinen er lett og fruktig, de små munnfullene med brød og «pålegg» er fete og deilige – kanskje litt kraftig og mye til en forrett å være. Det venter tross alt seks retter til. Ja ja, det går nok greit, tenker vi.

Neste rett er en stor skål med krabberøre dekket av spiselige blomster. Rundt er lange, krispe endiveblader.

Brannfakkel: Blomster som garnityr er oppskrytt. Det smaker ofte lite, og er mer en gave for øynene enn for ganen. Det er i alle fall tilfellet her.

– Endive må jeg spise mer av, sier venninnen min fornøyd, men er den røren litt kjedelig eller, spør hun.

Røren smaker mildt kremet og søtt av hav. Men de har ikke gjort noe mer ut av den. Vi forventer noe hakket mer spennende i en smaksmeny til mange hundrelapper.

Neste rett er kveldens bifangst. Restauranten har en avtale med en reketråler. Fisken som har forvillet seg inn i nettet sammen med rekene blir servert til Smalhans’ gjester.

Vi får rødspette. Menyen avslører at tilbehøret er det samme uansett hvilken bifangst man får: oksehaleconsomme (buljong) med syltet shimeji-sopp og sesamolje. Det er morsomt med dagens bifangst, men ikke like morsomt at retten er så lite saltet. Det gjør at sesamoljen blir altfor fremtredende, og at de andre smakene ikke kommer godt nok frem.

Siste rett fra havet er derimot et lite høydepunkt i kveld. Perfekt stekte kamskjell, tynne strimler daikon-reddik, syrlige biter agurk og dillolje. I glasset har vi fått Flora, en hvitvin på 70 prosent riesling. De milde og salte smakene i retten får vinen til å poppe. Det er frisk, floralt og fyldig.

Kamskjellene er en forfriskende rett før den tunge bolken som venter.

To grønnsakbaserte retter står for tur.

Bakt sellerirot kommer med en kremet hasselnøttsaus og krutonger. Sausen er fyldig og fet, men mangler litt salt. Krutongene er sprø og en fin kontrast til den noe overbakte selleriroten.

I røbetetartaren har de vært litt for ivrige med saltet. Kapers er jo små saltbomber, da blir det for mye med raus salting av betene. Det kommer også brød til. Problemet er bare at brødet hverken er sprøtt eller godt. Det har sått for lenge og blitt seigt.

– Oh, wow! Er alt dette til oss?

Hovedretten er et stort fat med tre solide stykker entrecôte. Oppå har bestemor – kremt – kokkene slengt kokte gulrøtter, syltet løk og kjørvel.

Ved siden av er en mildt sagt raus porsjon potetstappe. Pommes aligot er fransk potetmos med ost. I dette tilfellet har de raspet masse gauda og cheddar oppi. Heldigvis er rødvinssausen som følger med lett og syrlig. Les Maluseaux, en lett rødvin på gamay-druen, hjelper også på.

Dette er jo godt. Kjøtt, potet, saus. Men det er altfor mye. Her kan ikke kjøkkenet ha tenkt veldig nøye gjennom menyen. Det er ikke bare rettene som skal være balanserte. Hele måltidet bør henge sammen. Vi klarer ikke å spise opp. I tillegg er gulrøttene overkokt.

Når jeg ser desserten ankommer skjønner jeg at øverste knapp i buksen må kneppes opp. Gjærbakst etter 7 tunge retter.

Monkey bread er som en liten kanelbolle. Det lages ved at man ruller bitte små boller av deig i smør, sukker og krydder, for så å trykke de små bollene sammen og steke den. Jeg er mett, men lar meg likevel begeistre. Dette er deilig, lunt, søtt og fett. Med en iskrem av hvit sjokolade og mandelkrokan glir denne søte avslutningen lett ned. Nam!

Det er trygt, men lite spennende på Smalhans. Og smakes det på rettene før de flyr ut av kjøkkenet? Flere av dem har enten for mye eller for lite salt.

Man blir stappmett, som på en middag hos bestemor, bare at her har bestemor fått seg ung type som liker naturvin.