Irsk filmperle

Det finnes så mange filmer og bøker om barn som havner i fosterhjem og ikke får det bra. «The Quiet Girl» viser en annen virkelighet.

Filmen er basert på Claire Keegans roman «Tre lys», som ble oversatt til norsk i fjor og bare er 79 sider lang. Likevel rommer den et kraftfullt drama, der mye av det viktigste sies mellom linjene. Den tynne boken er stor fortellerkunst.

«The Quiet Girl» er historisk. Som første irsk-språklige film ble den Oscar-nominert i kategorien «beste internasjonale film» i år. Den er også første film på irsk som har fått bred kinodistribusjon i England.

Under 40 prosent snakker irsk i hjemlandet. At filmen er innspilt på et minoritetsspråk, og ikke verdensspråket engelsk, tyder på at irsk er i ferd med å få høyere status. I 2007 ble det et offisielt EU-språk, men fremdeles er irsk minst av alle EU-språkene.

Fortellingen foregår i Wexford, sørøst i Irland i 1981. I radio- og TV-programmene som står på i bakgrunnen, snakkes det engelsk. Hovedpersonen Cáit (9) stotrer når hun må lese engelsk høyt i klasserommet.

Jenta sliter med å finne seg til rette både på skolen og i den store søskenflokken. Foreldrene er i pengenød og har et dysfunksjonelt ekteskap. Nå er mor gravid igjen.

Da sommeren kommer, bestemmer foreldrene at Cáits skal sendes til noen slektninger, tre timer unna.

Det middelaldrende ekteparet, Eibhlín (Carrie Crowley) og Seán (Andrew Bennett), bor alene på et veldrevet gårdsbruk. For første gang opplever Cáit et hjem der det tilsynelatende er overskudd av både materielle goder og omsorg.

Den forknytte jenta får raskt beskjed om at «i dette huset er det ingen hemmeligheter», for «er det hemmeligheter et sted, er det også skam der».

Cáit skal likevel erfare at det også i dette hjemmet finnes noe som holdes skjult.

I likhet med kinoaktuelle «Aftersun» er «The Quiet Girl» spesielt interessert i å utforske farsrollen i et oppvekstdrama. De to farsskikkelsene i «The Quiet Girl» ender imidlertid opp med å være mindre komplekse enn den gåtefulle pappaen i «Aftersun».

«The Quiet Girl» er sanselig filmet av Kate McCullough («Normal People»). Hun fortaper seg ikke i den unge hovedpersonens billedskjønne ansikt, men fremhever talende detaljer i miljøet.

Det er lett å tro på at dette er ekte mennesker som kunne levd på den irske landsbygda for 40 år siden. Hovedrolleinnehaver Catherine Clinch (nå 13 år) spiller klokkerent.

Filmen viser at foreldreskap finnes i mange former. Skammen over å mislykkes som forelder, kan gi ulike utslag.

Filmskaperen har et hjerte for alle sine karakterer, kanskje med unntak av Cáits biologiske far. Han fremstilles som hovedårsaken til at familien har havnet i et uføre.

«The Quiet Girl» er fåmælt og ettertenksom, akkurat som sin hovedperson. Fortellingen er likevel fengslende fra først stund. Dramaet bygger seg langsomt opp mot et oppskakende vendepunkt.

Regissør og manusforfatter Colm Bairéads versjon ligger tett på originalteksten.

Akkurat som forfatteren, makter regissøren å holde igjen. Dermed får dramaet full emosjonell uttelling i den gripende sluttscenen. Den er akkurat så håpefull og tvetydig at man tenker på den stille jenta lenge etterpå.