Den franske ringreven François Ozon er tilbake med en lettbent og på samme tid tilbakeskuende og (med litt velvilje) aktuell forviklingskomedie satt til Paris på 1930-tallet.
«Mon crime» (Min forbrytelse) som filmen heter på fransk, er en adaptasjon av et nesten 90 år gammelt teaterstykke. Ozon koser seg med å gjenskape det teatrale og sjarmerende stive i eldre produksjoner av denne typen, med stort spill og overdrevne fakter, uttrykk og geberder.
Folk lister seg som i Olsenbanden, og overdrevent dumme politifolk lirer av seg stive replikker som etter hvert blir sjarmerende fordi stilen er så gjennomført. Leken kan minne om grep som Woody Allen eller Almodovar tidvis også forlyster seg med å bruke. Og sjangeren legger seg tett opp til de populære screwball-komediene fra 1930- og 40-tallet.
#Metoo
Ozon lar mulige versjoner av forbrytelsen filmes i karikert, stumfilmaktig, svart-hvitt. Og ellers er kostymer, interiører samt gatetablåer i Paris gjenskapt med omhu, noe som gjør filmen riktig lekker.
Madeleine og Pauline, spilt av Nadia Tereszkiewicz og Rebecca Marder, deler en enkel loftsleilighet mens de venter på at livet skal gå deres vei. Pauline er nyutdannet advokat og Madeleine aspirerende skuespiller. Historien settes i gang av en #metoo-hendelse hvor Madeleine er lovet en rolle av en teaterprodusent med skumle hensikter.
Møtet med produsenten går ikke så bra, og kort etter blir han funnet død, med en kule i hodet. Hvem er morderen? Og hvem kan bruke mordet til sin fordel? Det er lett å tenke seg at Ozon har skrudd opp kvinnefrigjøringsaspektet og gjort filmen mer feministisk og girl power-aktig enn det originale teaterstykket.
Madeleine står anklaget for mord. Foto: Carole Bethuel/AS Fidalgo
Deilig lettbent
Med dette utgangspunktet spinnes en til tider nokså fornøyelig historie. Siden vi nå skriver 2023 og ikke 1930-tall, har vi allerede sett en del slike filmer, så faren er at vi gjennomskuer det hele, men Ozon vrir og vender på historien og snor seg greit av gårde.
Filmen er søt og trivelig, men ikke på noen måte oppsiktsvekkende. Den er en sjarmerende bagatell, og det må av og til få være greit. Når jeg tenker meg om, er ganske mye av det jeg liker best, sjarmerende bagateller.
Huppert stjeler showet
Danny Boon (veldig morsom skuespiller i en rekke franske komedier fra de siste årene) har en fin rolle med sørfransk aksent som arkitekt og Madeleines hjelper, og Fabrice Luchini er fornøyelig som mislykket politijurist.
Men den som stjeler showet (når hun omsider dukker opp), er likevel en nesten ugjenkjennelig Isabelle Huppert som den fallerte eks-stumfilmstjernen Odette Chaumette (basert på Sarah Bernhard, ifølge ryktene på internettet).
Når man har sett «Oppenheimer» og «Barbie» og har behov for en lett sommerfilm, kan dette være et godt alternativ.
