Hurra, endelig en oppfølger til sterke «Manhunt: Unabomber»! Det tenkte i hvert fall jeg da dramatiseringen av James l. Swansons bok «Manhunt: The 12-Day Chase for Lincoln's Killer» ble annonsert. Først jakten på Ted Kaczynski, så minutt-for-minutt leting etter John Wilkes Booth i skogen. Sømløs overgang, eller hva?
Nei, da. Dette er to ganske like serier om jakten på kjente mordere. Samme tittel, men altså ikke i slekt. Snakk om å gjøre strømmejungelen enda litt mer ugjennomtrengelig.
Denne «Manhunt» følger altså Edwin Stantons jakt på John Wilkes Booth. Skuespilleren drepte Abraham Lincoln i 1865. Jakten tok – som bokens tittel indikerer – tolv dager. Den var akkurat så intens som jakten på en presidentmorder bør være. Det er den også i serieversjon, selv om «Manhunt» klarer å rote det til.
Problemer med tidshopp
Det som ikke er så spennende, er tidshoppene krigsminister Stanton og folkene rundt ham gjør. Allerede i første episode fylles skjermen opp med «ti dager før drapet på Lincoln» og «ti minutter før drapet på Lincoln». Seerne sendes også rundt i den ene staten etter den andre i dagene etter at utbryterstatene fra sør overgir seg.
Sceneskiftene bidrar til mindre flyt. Det blir mer behov for forklaring. Serien vil vise frem en konspirasjon, men som seer blir jeg like oppgitt som Stanton over at den knapt materialiserer seg. Historien om USAs politiske landskap etter drapet på Lincoln er villere enn «West Wing», men det brukes evinnelig med tid på å bygge opp dramaet.
John Wilkes Booth drepte Abraham Lincoln foran 1500 tilskuere på et teater i 1865. Den stormannsgale skuespilleren trodde han skulle bli hyllet som en helt. Foto: Apple TV+
Patetisk, megaloman morder skildres tydelig
Dette gjør «Manhunt» seig og frustrerende. Portrettet av John Wilkes Booth er interessant, mens den overhengende fortellingen om USA etter borgerkrig er trøttende.
La oss ta det positive først. Wilkes Booths patetiske megalomani males bredt og tydelig. Det går ikke mange minutter før man trekker paralleller til en norsk massemorder som sitter fengslet for sine angrep på det norske samfunnet.
Wilkes Booth står til og med på bar og erklærer innbitt at han snart skal bli landets mest kjente mann. Akkurat slik nordmannen gjorde på Solli plass i tiden før sine terroraksjoner. Det er lett å se et mønster i stormannsgalskapen som gjør usette menn til farlige mordere. Slik starter også «Manhunt» en interessant diskusjon med nåtiden.
Det blir også drivende god TV når krigsminister Stanton må sprenge det hemmelige nettverket til de konfødererte statene for å spore opp Wilkes Booth. Her beveger «Manhunt» seg elegant inn i spionthrillerens domene.
Hamish Linklater skuffer som Abraham Lincoln i «Manhunt». Foto: Apple TV+
Direkte ukarismatisk som Lincoln
Serieskaperen har åpenbart et behov for å forklare. Da hopper serien bakover i tid og sidelengs geografisk. Fokuset forsvinner.
Hamish Linklater var suveren som ung prest i «Midnight Mass». I «Manhunt» er han direkte ukarismatisk som Abraham Lincoln. Scenene med Lincoln ender opp som stivt, uinspirert kostymedrama. Også sidehistorien med slaveeieren og legen som behandler Wilkes Booth, fremstår påklistret. Det fremstår som om det var hentet fra manuset til en annen serie.
«Manhunt› lykkes i sin dveling ved Wilkes Booth. Der utforsker serien hans banale, nesten uforståelige store selvbilde. Om de bare hadde fått til det samme med de andre store figurene på denne scenen, for eksempel president Lincoln, hadde alt vært så mye bedre.
