Helskrudd spin-off

I Morten Tyldums actionfilm «Hodejegerne» ble det skutt med pistol mot en russisk prostituert på gøy. I denne nye serien er det rotter som blir plaffet i filler for moro skyld. Innen første episode er over, har to menn og minst to gnagere dauet på blodig vis.

Litt er altså likt, men veldig mye er forskjellig når det nok en gang skal tjenes penger på Jo Nesbøs merkevare «Hodejegerne». Produksjonsselskapet Yellow Bird står bak både filmen fra 2011 og serien.

Handlingen utspiller seg noen år før Nesbøs roman og Tyldums film. Det er 2002, og vi møter en yngre utgave av Roger Brown (Axel Bøyum), en kunsttyv som har løyet seg til jobb som hodejeger i Oslo.

I starten er stilen en slags krysning av machoserien «Exit» og familiekomedien «Olsenbanden – siste skrik!». Både kunsttyveriet og politiarbeidet er overdrevent amatørmessig og fomlete.

Men snart blir universet mer og mer likt den absurde NRK-serien «Magnus». Ikke så rart. «Magnus»-skaper Geir Henning Hopland er regissør og har bidratt til manuset. Den makabre slapstickhumoren i «Hodejegeren – den første løgnen» har Hoplands umiskjennelige signatur.

«Hodejegerne» er fremdeles en av 2000-tallets beste norske filmer. Den bød på så stram og veldreid action at både Tyldum og Aksel Hennie fikk en Hollywood-karriere etterpå.

I filmen så vi både Hennie og Synnøve Macody Lunds nakne rumpe (eller var det deres «body double»?) I denne serien får vi se Frode Winthers bleke bakdel. Det skjer i en scene som må være seriens bunnpunkt når det kommer til mangel på originalitet:

Roger Brown har brutt seg inn i villaen til en næringslivsleder (Winter) som eier et dyrt maleri. Brått kommer lederen hjem for å ha sex med kona. Brown gjemmer seg under ektesengen mens sexakten pågår. Ikke nok med det; parets hund holder konstant på å avsløre Brown under sengen.

Ai, dette har vi sett mange ganger før.

Selve krimplottet er i grove trekk det samme som i filmen, men handlingen er mye mer utflytende siden den må fylle seks episoder. Det drepes så mange at jeg mister tellingen. Krimplottet er egentlig helt underordnet den fysiske humoren, som spinner rundt groteske drap og seriens mange karikerte typer vi trolig skal le oss skakk av.

En av de største dustemiklene er Ove Kjikerud (Mikkel Bratt Silset). Han er Roger Browns inkompetente håndlanger. Da damen hans kverkes ved en feil, legger han ut på et hevntokt. Her kryr det altså av figurer med en egen agenda og tilgang til drapsvåpen.

Tempoet er dog ikke spesielt høyt. Scener rulles ut etter hverandre på samlebånd. Hverken klippingen eller filmingen vitner om noe som helst finesse. Nøyaktig halvveis inn i hver episode så jeg på klokken, og tenkte at jeg kjedet meg.

Den legendariske filmscenen der Roger Brown (Hennie) motvillig senker seg ned i en utedass full av dritt, er her erstattet av at Brown skjuler seg i en tank med fiskeavfall. Artig nok, men dette blir bare enda en episode som minner mer om en sketsj, i stedet for å skape fremdrift i et spenningsdrama seerne kan engasjere seg i.

«Hodejegerne» anno 2022 tar oss inn i et bisart parallellunivers til originalen. Dessverre graver krimserien sin egen grav når den fortaper seg i burleske opptrinn.