De myrdedes ansikter

I 1938 foretok David Kurtz en reise. Familien hans hadde utvandret fra Polen til USA i 1888. Da var David fire år gammel.

Mange tiår senere hadde David slått seg opp til middelklassen og tok sin kone og noen venner med til Europa. De besøkte London, Paris, Amsterdam, Sør-Frankrike. Men de dro også til Polen.

Tirsdag 4. august i 1938 leide de en bil i Warszawa. David hadde med seg et kamera.

Filmen han skjøt den dagen, ble liggende ufremkalt til 2009. Da fant barnebarnet Glenn Kurtz den på et loft i Palm Beach Garden, Florida. Filmen var i ferd med å gå i oppløsning.

Glenn Kurtz sendte den til The Holocaust Memorial Museum i Washington, og teknikerne som fremkalte den, mente den ville ha vært umulig å redde hvis den hadde fått ligge bare noen måneder lengre. Den hadde krympet og klistret seg inn i seg selv. Den led av det som heter eddik-syndrom. Likevel lot den seg fremkalle og restaurere.

Deler av filmen er i farger. Resultatet er drøye tre minutter med unike opptak. Bianca Stigter har utvidet dem til 111 minutters film-magi og skrevet inn en fortellerstemme som formidles av Helena Bonham Carter. Bortsett fra noen få sekunder med 3D-rekonstruksjon av husene, er alt vi ser bilder fra den opprinnelige filmen.

Alle farger forvitrer på film, får vi høre. Men rød forsvinner sist. Derfor kan vi ane rød murstein, røde kjoler, skaut, kinn og lepper. En ung jente står på en trapp i en blekt rød kjole.

David Kurtz har parkert bilen i en gate, gått ut og begynt å filme. Folk flokker seg rundt ham. Han filmer hodene deres, mens vi fornemmer at det han er mest interessert i, er husene. Når David panorerer kameraet rundt, følger folkemengden etter. Alle vil være i linsen.

Først trodde Glenn Kurtz at filmen var fra bestemorens landsby som lå ved grensen til Ukraina. Da han viste den for en overlevende derfra, sa vedkommende at det var den ikke. Synagogedøren i filmen har en utskjæring av en løve. Basert på den observasjonen, blir det klart at dette er filmet på bestefarens fødested, Nasielsk, som ligger fem mil nord for Warszawa.

To år etter at filmen ble lagt ut på The Holocaust Museums nettsider, ringte en kvinne og sa hun kjente igjen sin bestefar, Moszek Tuchendler. Han var en av få overlevende fra Nasielsk, som kom seg til USA og skiftet navn til Maurice Chandler. Han forteller selv i filmen, forklarer hvem folkene vi ser er, at han kom fra cheider, religiøs skole, den formiddagen.

Filmen er et svært sjeldent vitnesbyrd fra jødisk hverdag i Polen kort tid før så godt som alle ble utryddet. Menneskene vi er vant til å lese om som ofre for den største forbrytelsen begått mot mennesker, får ansikter. De lever, er nysgjerrige, smiler og holder på med sine gjøremål.

En enorm tragedie ligger vevd inn i dette hverdagslige. Et drøyt år senere ble hele landsbyen, sammen med jøder fra tusenvis av andre polske landsbyer, internert for så å bli drept. Det skal skje. Og det har skjedd. Dette gjennomsyrer filmopplevelsen og gjør den kompleks langt utover det vanlige.

Landsbybefolkningen i Nasielsk ble samlet på byens torg i desember 1939. De ble fornedret. Noen ble drept på stedet. Andre ble fraktet til ulike gettoer i Polen og ble tre år senere myrdet i Treblinka. Noen få klarte å skjule seg.

Enkelte kom seg til den sovjetiske delen av Polen og ble sendt til Sibir. Rundt 100 av en befolkning på 1600 overlevde krigen. Ingen monumenter eller minneplater finnes i dagens Nasielsk.

Dette er noe av det mest bevegende jeg har sett i år.