Finnes det noen gode argumenter for å videreføre «Jurassic»-filmserien, bortsett fra de økonomiske? Steven Spielbergs original er med tiden redusert til en kynisk pengemaskin som nådde et bunnivå sist med «Jurassic World Dominion» (2022).
Jeg er blant dem som aldri har kommet over den første filmens uskyld og undring – og de påfølgende kapitlenes skjending. Denne nye versjonen av «Godzilla»-regissør Gareth Edwards forsøker kanskje å si noe om dette.
Folk er gått lei
Filmen skildrer et samfunn der dinosaurene behandles som avdankede sirkusdyr. Det er gått en god del år siden menneskene og dinosaurene fant en slags minnelig måte å leve sammen på i forrige film.
Nå er folk gått lei av de forhistoriske skapningene. Ingen gidder å se dem på utstilling lenger, de har falt i markedsverdi. Klimaendringer gjør også sitt til at de stakkars dinosaurene blir stadig færre. Paleontologen Henry Loomis (Jonathan Bailey) må avvikle utstillingsavdelingen i sitt museum og finne seg noe annet å gjøre.
Men så får han et tilbud han ikke kan si nei til: Å bli med lykkejegeren Martin Krebs (Rupert Friend) på en ekspedisjon til de tropiske strøkene der «de siste» dinosaurene har søkt tilflukt.
Det handler om å ikke bli spist i «Jurassic World Rebirth». Foto: Universal Studios
Barn og monstre
Med på reisen er leiesoldaten Zora Bennett (Scarlett Johansson) med ansvar for sikkerheten. I likhet med Krebs, øyner hun stor fortjeneste om de kommer på sporet av de tre eldste dinosaurene som fortsatt finnes. Hvis de kan få tatt blodprøver av skapningene, vil det gjøre dem i stand til å utvikle en revolusjonerende hjertemedisin. De vil bli rike!
Vår gode paleontolog Henry forsøker å overbevise Zora om det etisk tvilsomme ved prosjektet. Men før han kommer noen vei, må de plukke opp en familie som har kantret med seilbåten etter et sammenstøt med dinosaurene.
Ikke spør hvorfor de er på seiltur akkurat der – dette er filmskapernes desperate forsøk på å få et lite barn med i handlingen. Monstrøse skapninger og små barn er obligatorisk i enhver Amblin Entertainment-film.
Med familiens minste endrer filmens perspektiv seg. Kanskje er det filmskapernes forsøk på å gjenvinne noe av undringen som preget den første filmen. Og storøyde Audrina Miranda utgjør en forskjell. Hun skaffer seg til og med et lite kosedyr på turen, et minimonster som ligner mest på et godslig vesen fra Star Wars.
Nye dinosaur-hybrider har utviklet seg som følge av menneskenes tukling med skaperverket. Foto: UIP
Dinosaurene er best
Det viser seg at dette vesenet er resultat av en omfattende eksperimentering med forhistoriske skapninger som har pågått på den tropiske øya. Menneskene har nok en gang tuklet med skaperverket.
Den nå forlatte forskningsstasjonen har etterlatt øya i en grusom forfatning der ulike misfostre vandrer hvileløst rundt etter noe sette tennene i. Den siste timen i filmen blir derfor en eneste kamp for å unnslippe de blodtørstige monstrene.
Men ingen fare: de som dør, fortjener det. Det er filmens budskap.
Det er dinosaurene filmskaperne får det til å svinge av. Foto: Universal Studios
Om leiesoldat Zora ender opp på den riktige siden, har du nok allerede gjettet. Men det er ikke Johansson som er den fremste attraksjonen. Til det får hun for lite å bite i. Det er dinosaurene filmskaperne får det til å svinge av. Effektene er førsteklasses og rollegalleriet av vanskapte dinosaurer rikt.
Særlig en sekvens der to dinosaurer har et romantisk øyeblikk, er vakkert utført.
Men så slynges vi tilbake til våre tobente stjerner, og der er det ikke like mye å hente. Som tankevekkende dystopi kunne dette kanskje fungert med et mindre skjematisk manus. Som spenningsmettet action-adventure er det en litt tafatt affære.
