Disney-filmen «Tron» (1982) var en banebryter innen utviklingen av digital animasjon.
Mye av filmen foregår i en virtuell virkelighet kalt «the Grid». Her kjemper ekte skuespillere mot hverandre i et animert rutenett. I 2010 fikk den sin første oppfølger, «Tron: Legacy». Et par år senere kom den helanimerte TV-serien «Tron: Uprising» (2012–2013). «
Tron: Ares» blir franchisens tredje spillefilm og har norske Joachim Rønning som regissør.
Man kan spørre seg hvor mye ære én mann har for årets store Disney-satsing. Men Rønning, som regisserte «Maleficent: Mistress of Evil» (2019) og var medregissør på «Kon-Tiki» (2012), kommer godt fra det.
Supervåpenet Ares (Jared Leto) bringes inn i «vår» verden. Foto: Disney
Actionfylt
Denne tredje reisen inn i Steven Lisberger og Bonnie MacBirds neonfargede science fiction-univers er actionfylt fra begynnelse til slutt.
I en samtid ganske annerledes fra forgjengernes 1982 og 2010, skal det mye til for å imponere med en historie om kunstig intelligens. En robot som gjennom indre konflikt blir bevisst, har vi sett utallige ganger før.
Som taktil IMAX-opplevelse er «Tron: Ares» utmerket. Men idet jeg nå gjenforteller filmen, er den allerede i ferd med å bli glemt.
Forutsigbar konflikt
Én del av fortellingen oppleves svært tidsriktig: Skurken er en ung tek-milliardær. (Dette trekket har filmen forresten til felles med en langt bedre underholdningsserie fra i år: «Alien: Earth».) Evan Peters overbeviser i rollen som Julian Dillinger, sjef i det onde selskapet Dillinger Systems – en konsernsjef nesten like urovekkende som Mark Zuckerberg!
Under et investormøte bringer han supervåpenet Ares (Jared Leto) inn i «vår» verden. Dette ved hjelp av «partikkellasere» som kan 3D-printe virtuelle skapninger og objekter ut av tynn luft. Problemet er bare at objektene bryter sammen og går i oppløsning etter 29 minutter. Dette holder han skjult for investorene ved å sørge for en kort presentasjon.
Alt forblir påskudd for actionsekvenser som riktignok er virkelig gode, skriver vår anmelder om «Tron: Ares». Foto: Disney
Kun ond mot god
Scenen speiler reell Silicon Valley-startup-kultur. Ikke minst tenker jeg på Theranos-svindleren Elizabeth Holmes. Dessverre gjør ikke filmen noe særlig mer med sitt satiriske anslag. Heller ikke Ares’ gryende indre liv vekker sterke følelser i seeren. Alt forblir påskudd for actionsekvenser som riktignok er virkelig gode.
Det som utløser industrispionasje, motorsykkel- og biljakter og harde gatekamper mellom virkelige og digitale skapninger, er den såkalte «permanenskoden». Sjefen for Dillingers rival ENCOM, Eve Kim (Greta Lee), har nemlig funnet programvare som kan stabilisere printede objekter.
Men i motsetning til grådige Dillinger, ønsker Kim å bruke koden som et overflødighetshorn til menneskehetens beste. Så enkel og forutsigbar viser altså konflikten i denne filmen seg å være: ond og grådig konsernsjef mot god og idealistisk konsernsjef.
Blek kopi
Da Ares skifter side fra onde Julian til gode Kim, fremstår det ikke som et vanskelig valg. Julian har tross alt beskrevet Ares som «expendable», altså til bruk og kast. Mens Kims permanenskode er nøkkelen til å gi ham et varig liv i den virkelige verden.
Dessuten er vendepunktet en blek kopi av Arnold Schwarzeneggers skifte fra slem morder-robot i «The Terminator» (1982) til snill morder-robot i «Terminator 2» (1991).
«Tron: Ares» hviler i det hele tatt altfor mye på tidligere fortellinger om VR og kunstig intelligens. Bare at her får vi den mer håpefulle Disney-versjonen av ellers dystopiske emner. Filmen er på sitt kunstnerisk mest kreative når den stjeler fra sin egen forgjenger, i en retrofuturistisk sekvens som foregår i 1982-versjonen av «the Grid».
Men til tross for sine svakheter, fungerer «Tron: Ares» godt som popcornfilm.
