En forfriskende virvelvind

I krimromanens terreng mellom fakta og fiksjon har få romaner vakt mer begeistring enn «Koke bjørn» fra 2017. Mikael Niemis bok om Lars Levi Læstadius – grunnleggeren av læstadianismen – som detektiv i Nord-Sverige på 1850-tallet var en sitrende lesefest.

Partytrikset var en stilsikker blanding av fiksjon, fakta og forbrytelser. Forfatteren bak «Populærmusikk fra Vittula» etablerte seg som en mester av historisk krim.

Boken tok Læstadius' begeistring for botanikk og avsky for alkohol fra virkeligheten. Den plasserte ham også korrekt i Kengis, hvor han ledet landsbyen i tungetale og forkynnelse. Til glede og forargelse.

På den fantasifulle siden ble han gjort til selvutnevnt etterforsker. Som en nordsvensk Sherlock Holmes ble Læstadius gjendiktet som en nordisk krimhelt. Med seg fikk han en fiktiv assistent, den samiske fostersønnen Jussi.

Duoen har også hovedrollene i filmatiseringen av «Koke bjørn». Læstadius er Sherlock Holmes. Jussi er hans Dr. Watson. Storøyd og lærenem følger han med når fosterpappa Lars Levi predikerer om planters historie og alkoholens djevelske påvirkning.

Klinger det noen skarpe lyder over Sherlock Holmes-bjellen? Historien er nemlig også en hyllest til Umberto Ecos «Rosens navn», en krimroman lagt til et kloster i Italia på 1300-tallet. I filmversjonen spilte Sean Connery munken som oppdrar en lærling om botanikk og krim.

Denne samme dynamikken kommer godt med når en ung kvinne blir funnet død i Kengis. Læstadius mener jenta er drept av menneskehånd. Sheriffen skylder på en lokal bjørn. Presten starter etterforskning.

om en slags bygdelandets Harry Bosch lener han seg på mantraet «get off your ass and knock on doors». Jussi og presten spør, graver, undersøker og resonnerer. I de første episodene er «Koke bjørn» en forfriskende virvelvind av en krimfortelling.

Historien får ekstra kraft når de møter en skapning like ruvende som skogens bjørn: bygdedyret. Læstadius' tro på egne resonnementer skaper gnisninger. Det kler serien ypperlig. Motstanden består av trusler, både fysiske og subtile. Serien får et preg av både fare og mystikk.

Serien dykker ned i disse konfliktene. Der trives den godt. Et tidlig høydepunkt er en obduksjon av en bjørn – før den selvsagt kokes. Presten insisterer på at bjørnen ikke har spist mennesker. Han må bevise det foran landsbyens slu bjørnejegere.

Scenen alene sikrer «Koke bjørn» den globale oppmerksomheten den søker hos Disney+. Man kan formelig se for seg serie-tiktokere som himler sjokkert med øynene over den nordiske råskapen. Nordic noir forblir notorisk kompromissløst noen måneder til, i hvert fall sett med internasjonale øyne.

Omtrent halvveis inn i sesongen endrer serien karakter. Med Gustaf Skarsgård som Læstadius blir serien et spenstig portrett av den kjente predikanten. Krimgåten er fiktiv, men regissør Trygve Allister Diesen tegner ham opp som en troverdig mann med ukuelig selvtillit. Dermed fjerner serien seg fra Sherlock Holmes-sporet.

Læstadius blir en langt mer feilbarlig karakter enn Holmes. Hans forhold til alle rundt seg – enten det er de lokale småkongene, biskopen eller hans egen familie – blir prioritert. Dermed løfter serien blikket og kommenterer utenfor krimgåten.

Kristendommens rolle i utkanten. Religionens behandling av urbefolkning. Unge kvinners status. Avholdsbevegelsen. Mennesket og naturen. Alt behandles gjennom trefninger mellom Læstadius og naboene.

De lokale konfrontasjonene avleder plottet fra de forsvunne jentene. Der boken tegnet opp et helhetlig univers, må serien ta for seg én og én ting. Derfor har regissør Diesen og manusforfatter Jesper Harrie også trimmet bort Jussis fortellerstemme. Det gjør historien lettere å filme, men på veien mister den også noe av det som skal gjøre den unik. Jussi blir en mer diffus karakter.

Det kompenseres med en egen historielinje hvor han oppsøker familien han forlot. Grepet gir viktig motivasjon for Jussi-karakteren. Jeg foretrekker likevel bokens fortellergrep. Jussis filosofiske betraktninger var naiv, vakker poesi som hadde fortjent å bli filmet.

«Koke bjørn» er en respektfull filmatisering av en glimrende krimroman. Serien scorer høyt på miljøskildringer og oppbygging av spenning. Skuespillerne er i storform, fra Skarsgård via Ane Dahl Torp til Simon J. Berger.

Berger fikk seg et stort norsk publikum i «Exit». I «Koke bjørn» spiller han den kåte maleren Beronius. Han gir serien farge og humor i et flamboyant innslag av dekadanse. Det trengs i Læstadius' innbitte verden og minner om hvorfor boken med alle dens avstikkere og karakterer er så høyt elsket.