Lily-Rose Depp gir jernet i «Nosferatu»

Trenger vi enda en versjon av den klassiske vampyrfilmen «Nosferatu» (1922) – som i sin tid stjal freidig fra Bram Stokers klassiske fortelling om Dracula? Om noen har gjort seg fortjent til å få slippe til i denne hardt prøvede sjangeren, så må det være den amerikanske filmskaperen Robert Eggers.

Hans gjennombruddsfilm «The Witch» (2015) fremstår fortsatt som noe av det mest begavede innen grøssersjangeren i det nye årtusenet. Visstnok er denne nye versjonen av «Nosferatu» filmen han egentlig ville lage etter debuten, før han gikk i gang med den lovpriste «The Lighthouse» (2019) og vikingeposet «The Northman» (2022). Denne gangen går han likevel ikke primært for grøssene.

Eggers er i det store og hele respektfull overfor klassikeren, men også lett subversiv på noen få sentrale punkter. Han anstrenger seg på imponerende vis for å gjenskape epoken i all dens dystre visuelle velde. Dette er en av de mest påkostede vampyrfilmene jeg kan huske å ha sett.

Eggers anvender derimot ikke pengene på spektakulære effekter som skriker etter vår oppmerksomhet. Her bidrar effektene til å bygge bro til den delen av epoken som ikke lenger lar seg oppdrive i fysisk forstand. Jeg har sjelden sett en vampyrfilm som tar tids- og miljøkoloritten på like stort alvor. Ja, selv det glemte språket til dakerne, som holdt til nær Karpatene i Romania, er her gjenoppstått fra de døde.

Vi møter det unge ekteparet Thomas (Nicholas Hoult) og Ellen (Lily-Rose Depp) som forsøker å etablere seg i den tyske byen Wisborg. De sliter økonomisk og hjemsøkes av Ellens uforklarlige anfall. Hun opplever stadig at noe tar bolig i henne.

En dag får Thomas et oppdrag av sin arbeidsgiver om å reise til Transilvania for å sluttføre en eiendomskontrakt med en mystisk kunde. Ellen får et av sine anfall og setter det i forbindelse med ektemannens reise. Hun ber ham om å bli værende, men for ham er forretningsreisen nøkkelen til fremtidig velstand.

Hva som vil skje med Thomas, vet vi jo allerede. På sitt slott i Transilvania venter grev Orlok (Bill Skarsgård) på å sette siste kronen på verket før han kan innta hjertet av Europa med sin dødelige plan.

Vi er tilbake i en tid da kvinner oppfattes som noen slags barn med et underutviklet følelsesliv. Ellens anfall kategoriseres som hysteri. Det er først da «vampyrjegeren» professor Frantz (Willem Dafoe) kobles på saken, at Ellens feberaktige drømmer blir tatt på alvor. Takket være en Dafoe i praktslag spilles rollen med et befriende glimt i øyet som gir oss litt pusterom i alt gravalvoret.

Bill Skarsgård får ikke gjort mye av seg i rollen som vampyren. Han er ikke til å kjenne igjen bak all sminken og ansiktshåret. Mine favorittvampyrer har alltid vært de ensomme og tragiske skikkelsene, som Klaus Kinski i den tyske remaken fra 1979 og vampyrparet i «Only Lovers Left Alive» (2013).

Her er vi utelukket fra noen som helst identifikasjon med vampyren. Hans ånd hersker over alt, men han forblir en abstrakt ond kraft. Derfor er det opp til Depp å gi oss en følelse av hva som står på spill på et menneskelig plan.

Jeg kan ikke huske at det kvinnelige offeret for vampyren har fått en så fremtredende plass i noen annen film. Og Depp gir jernet. Det er en fysisk krevende rolle som ofte tar luven fra vampyren. Med sin rå kvinnekraft overskrider hun offerrollen. Ja, det fremstår noen ganger paradoksalt nok som om det er hun som er den drivende kraften, mens vampyren mer passivt lar seg lokke.